Rødt, slik at du ikke skal miste det

Jeg må innrømme at det ikke var mitt stolteste øyeblikk da jeg mistet passet mitt. Av alt jeg hadde var passet det viktigste av alt. Som en liten meg i papirform. Men for å se på den positive siden har dette gitt meg mer innsikt i hvor fjern den problemstillingen er for argentinerne flest.

Jeg har fått hele tre forslag til ting jeg kan gjøre:
1. Sende SMS ”pass” til 2112 og se om det dukker opp
2. Skaffe meg nytt og tape det til armen med ducktape
3. Gi blaffen og bli værende i Argentina.

Det er bare min pasifistiske natur som gjør at mennesket som kom med forslag nr. 1 fortsatt lever. I tillegg har jeg møtt en del mennesker som mener det ikke spiller en rolle om man har pass eller ikke, for de har jo ikke pass. Ingen har foreslått at jeg bør dra til den norske ambassaden i Buenos Aires for å skaffe meg nytt. Den idéen måtte jeg komme opp med helt selv. Den 12. januar blir det tur, med følge fra utvekslingsorganisasjonen for å sørge for at jeg ikke roter meg vekk på veien.

Ferier

Sommerferie og juleferie samtidig har vist seg å være minst en ferie for mye. Kjedsomheten er komplett. Jeg har perfeksjonert kunsten å gå rundturer i huset. Fra rommet mitt til stuen, til ytterdøren, opp trappen, forbi soverommene og inn på badet, der jeg stopper for å vurdere om det har gått lang nok tid siden sist gang jeg tok en dusj til at jeg kan ta en til. Det mest interessante jeg møter på veien er noen biller på størrelse med druer og mine vertsbrødre lettere henslengt på gulvet mens de spiller Playstation. Playstation 2, faktisk. Kremen av kremen av spillkonsoller i Argentina. Treeren har ikke kommet hit enda. Wii er kommet, men var hovedattraksjonen på en teknologimesse i september. Så vanlig er den.

Høydepunktene er våre ukentlige samlinger med vennegruppen, samt noen spontane påfunn med de andre utvekslingselevene i området. På første juledag fant vi ut klokken syv om ettermiddagen at vi hadde lyst til å finne på noe. Vi endte opp på uterestaurant klokken 12 om natten. Slikt er gøy.

Jeg avslutter med noen bilder fra de siste dagene på skolen før ferien.

Skillingsboller

Er det en ting vennegruppen min er flink til er det å organisere sammenkomster. For å markere noe eller bare for å slå i hjel en søndags ettermiddag. Etter at de slo til med overraskelsesbesøk på bursdagen min følte jeg at det var min tur å gi noe tilbake.

I anledning avskjedsbesøket til en jente som skal flytte til Entre Rios lagde jeg skillingsboller. En hel haug - over 100 stykker. Argentinerne har et skremmende sukkerinntak, og for å tilpasse bollene til deres smak holdt jeg ikke tilbake på sukkeret. Resultatet ble etter min mening bra søtt, men det var tydelig at ikke alle var fornøyde.

Da vi dro på supermarkedet for å handle pizzabunner begynte denne diskusjonen:
- Jeg har lyst på kjeks! Vi kjøper noen kjekspakker da!
- Vi har jo de greiene Erle laget, hva skal vi med kjeks i tillegg?
- Jeg har lyst på noe søtt, vi kjøper søte kjeks.
- De greiene Erle laget er jo søte...
- Nei. De er sursøte.

Såpass. Men til tross for enkelte klager ble alt spist opp, oppskriften oversatt til spansk og jeg invitert hjem til en venn av meg for å lage flere.

God jul!

Jeg finner det noe artig at jeg dagen etter å ha laget dette kunstverket ble tilsendt denne artikkelen.

Stryk i alt

Det kan diskuteres om skoleåret slutter eller begynner i desember. Jeg har en klassekamerat som ikke har gjort noe i hele år, og føligelig stryker i alle fagene bortsett fra to. På en uke i desember må han ta ni prøver for å slippe å ta året om igjen. Sommerferien har definitivt ikke begynt for hans del, for å si det sånn. Lykke til!

Sommeren er her

Sommeren er her. Det merkes på alle måter. Skolens store uteplass står konstant tom, mens folkene krøkker seg sammen under trærne. Standardspørsmålet “hva gjorde du på i helgen?” har blitt byttet til ”hvor mange fag stryker du i?”. De fleste går rundt med kalkulator for å regne på karakterene sine. I matte viser mine klassekamerater større ferdigheter når de regner ut om de står eller stryker enn når de regner prøvene. 25 av 35 personer stryker i faget. To personer i klassen stryker i alle fag bortsett fra gym og katekesis. Katekesis er det umulig å stryke i, da blir man kastet ut fra skolen.

Men mest av alt merker man det på varmen. I det siste har følt temperatur vært 37 grader celsius. Jeg har for lengst gitt opp håpet om en hvit jul, for å si det sånn.

Begravelseskaken til Santiago Nasar

På rankingen over merkelige ideer til skoleprosjekt overgår dette det meste: For fremføringen om ”Fortellingen om et varslet mord” av Gabriel García Márquez laget vi begravelseskaken til hovedpersonen og serverte den til våre medelever. Som om det ikke var makabert nok i seg selv laget vi i tillegg kaken med form som en begravelseskiste, slik at det blir mer relevant for faget.

Ideen oppsto da spansklæreren erklærte at vi måtte lage en suvenir til alle i klassen fra presentasjonen vår. Standardløsningen med et pappkort ble raskt forkastet, og uten at jeg helt skjønner hvorfor bestemte vi oss for å lage noe spiselig. Vi begynte å planlegge å lage en kjeks med kisteform til hver elev, men etter hvert bestemte vi oss for å lage en kake i stedet. Kaken var av fersken og dulce de leche, dersom noen skulle lure.

Prosjektarbeid, del 1

Vi holder på med et prosjektarbeid om boken ”Fortellingen om en varslet død” av Gabriel García Márquez i spansktimene. Lørdag ettermiddag samlet deler av gruppen seg for å arbeide med prosjektet. Jeg stilte opp med stor arbeidslyst og alle mine erfaringer fra Norge for å kompensere for at jeg aldri kom meg gjennom boken. Det viste seg at det var arbeidslysten jeg fikk mest bruk for, ikke erfaringene.

Arbeidet skal munne ut i to ting: en fremføring der vi må bruke noen plakater med sitater fra boken, og en innlevering i form av en ”rotafolio”. Da vi satt oss ned for å begynne å jobbe ble det fort klart at ingen visste hva en rotafolio faktisk er. I løpet av de tre ukene siden vi fikk oppgaven hadde det ikke falt noen inn å spørre læreren om det. Det er alltid best å vente med slike detaljer.

Med en tanke om at det ikke er så mange ting det er mulig å lage for en innlevering av denne typen satt vi i gang å lage et hefte. Det neste problemet var hva vi skulle fylle det med. En av oss foreslo at vi kunne finne et bilde til hvert kapittel, og det gjorde vi. Ikke overraskende var ikke dette nok til å fylle 14 sider i Word. Jeg foreslo at vi kunne skrive et sammendrag av boken, personskildringer av hovedpersonene og en analyse av temaet i romanen. Dette ble nedstemt øyeblikkelig, og vi tydde i stedet til vår gode venn Google. Fem minutter senere var et 12 siders sammendrag av de forsjellige kapitlene kopiert inn, og arbeidet så og si ferdig. Det er tydelig at It’s Learning og plagiatkontroll ikke har kommet til Argentina ennå.

Etter at vi var ferdig med heftet kom den virkelige oppgaven: å lage fem plakater med sitater fra boken vi kunne basere fremføringen rundt. For å tilfredstille læreren skulle plakatene lages som ”graffitis”, med kreativ skrift og mange farger. Dette er en fin idé i utgangspunktet, men et herk å lage. I over tre timer satt vi og tegnet, for at vi skal kunne vise resultatet for klassen i fem minutter før det går rett i bosset.

Da vi var ferdig spurte jeg om vi visste hva vi skulle si på fremføringen. Nei, det var det ikke noe poeng i å arbeide med – det kunne vi ta på sparket, var svaret.

Jeg tegner plakater.

Vanesa og Agustina lager plakater.

De drepte Santiago Nasar!
Alle tre med et av de ferdige resultatene.

Et lite stykke Norge

Vi satt i huset til en klassekamerat og så på musikkvideoer. Det var en slik blanding av mange videoer, men et minutt for hver sang. Og der, mellom halvnakne damer og rappende afroamerikanere dukket det opp. Et gult veiskilt som viste antall kilometer til Oslo og Hønefoss. Før jeg fikk stoppet meg selv hadde jeg skreket "Norge!" uten at noen av de andre skjønte hvorfor. Det endte med at vi spolte tilbake og så det gule veiskiltet suse forbi enda en gang. Et lite stykke Norge i hverdagen.

Me voy!

I morgen tidlig / i kveld drar jeg til Patagonia, det naturskjønne omraadet sør i Argentina. Bilder kan forventes når jeg kommer tilbake.

Avskoging

Geografilæreren har en egen evne til å inkludere meg i undervisningen. Uansett hva vi jobber med klarer hun å finne et spørsmål om Norge som hun stiller. Riktignok har de andre lærerne noen spede forsøk på det samme, men det blir ikke helt lik effekt når fysikklæreren spør hvilken vektenhet vi bruker på matvarer som når geografilæreren spør om Norges forhold til EU.

Skolen har satt i gang et stort prosjekt for å orientere elevene om verdensproblemene. I den forbindelse hadde noen i klassen fremføring om avskoging i geografitimen. I slike situasjoner vet jeg hva som kommer. Og helt riktig: “Erle, hva gjør landet ditt for å hindre avskoging i Norge?”
Tja, si det. Det eneste jeg kom på var klasseturen i tiende, da læreren delte ut økser til alle og en hver med klar beskjed om å gå løs på trærne. Var det en ting vi hadde for mye av i dette landet så var det skog. Ikke det man har mest lyst å fortelle til folk som bor i en ørken.

Jeg endte opp med å si omtrent det samme som jeg liret av meg på spørsmål om hva Norge gjør for å ta vare på vannet: “Ehm, jeg tror ikke vi gjør noe som helst. Men vi betaler en del penger til andre land for at de skal fikse problemene…”
Norge blir mer forhatt i San Luis for hver dag som går.

Say no more

En modul på Colegio María Auxiliadora varer i 120 minutter. For å se ferdig en film på 123 minutter trengte vi tre fulle moduler, altså 360 minutter. Det kaller jeg god utnyttelse av tiden.

Solnedganger

Det er ikke få gangene jeg har sittet med vidåpne øyne og måpt over fotobøkene til min far. Jeg har aldri skjønt hvordan profesjonelle fotografer får til å ta bilder med så fantastiske lysvirkninger. Selv har jeg aldri snublet over en solnedgang i nærheten av like vakker. Greit nok at de profesjonelle har bedre utstyr og mer tid til å ta bildene, men det kan da ikke gjøre så stor forskjell?

Helt til jeg kom til Argentina sto det for meg som et mysterie hvordan noen kunne få til å ta slike bilder. Nå har imidlertid det gått opp for meg: solnedganger er rett og slett penere andre steder. Jeg bor i feil land for å ta flotte bilder av fargerike himler. Her nede er det vanlig med pene lysvirkninger om ettermiddagene, det er ikke unntaket. Jeg har lurt litt på hvordan det er sånn, men den beste forklaringen jeg har kommet frem til er at det er færre skyer her. Andre teorier mottas med takk.

Bildet er fra La Florida, et dike her i San Luis.

Postsystem

Jeg har fått tilsendt en pakke. Uten at jeg vet det sikkert vil jeg tro det er pakken fra min venn Aksel som omsider har funnet veien til San Luis. Det er på alle måter hyggelig, både fordi jeg kan få tak i innholdet og fordi det gir en innsikt i postsystemet i Argentina. Nå har jeg ikke vært å hentet pakken enda, så den største testen gjenstår, men førsteinntrykket er ikke det beste. Fra før hadde jeg tenkt at det var et rotete system, men nå har jeg tvert i mot fått inntrykk av at det er svært organisert. Det er organisert best mulig for å presse penger ut av folk.

Fredag klokken halv to kom det et menneske på døren og leverte en lapp om at jeg hadde blitt tilsendt en pakke fra Norge. Pakken kunne jeg hente på byens hovedpostkontor mellom klokken 08:30 og 10:30 hver onsdag og fredag. Hele fire timer i uken er posten åpen altså. Ingen har kunnet svare meg på hva de ansatte ved postkontoret gjør på resten av tiden, og for å være helt ærlig tror jeg argentinerne er like fascinert over spørsmålet som jeg er.

Nå kunne jeg levd med de skrale åpningstidene alene, men Correo Argentino har virkelig gjort det de kan for å gjøre livet surt for folk. For å hente pakken må man betale 5 pesos, pluss 2 pesos for hver dag pakken blir oppbevart på postkontoret før man henter den. Siden jeg fikk hentelappen på fredag etter at postkontoret var stengt må jeg vente til onsdag med å hente den, altså i fem dager. Det blir 10 pesos i straffebetaling, og til sammen må jeg ut med 15 pesos for å hente pakken.

Jeg skulle likt å se statistikk over hvilken dag flest hentelapper blir levert ut til kundene. Det skal ikke forbause meg om fredag etter lunsj leder stort på andre dager.

Den hellige treenighet

Jeg har lenge hevdet at det finnes tre argentinere nordmenn flest har hørt om: Maradona, Messi og Che Guevara. Dette har jeg gjentatte ganger fortalt her nede, til noe vekslende respons. Enkelte gleder seg stort over at det i det hele tatt finnes argentinere som er kjente i Norge, mens andre fortviler over hvilke som er kjente. En kommunist og en narkoman er ikke de man helst ønsker skal bli assosiert med landet sitt. Jeg pleier å trøste dem med at Messi har et veldig fint rykte, men det er ikke alle som tar det som store oppmuntringen. Som en i klassen sa det: ”Greit nok at han har et godt rykte nå, men han er noen og 20. Gudene vet hva han kommer til å rote seg bort i når han blir eldre”.

Slik ble det til at de tre kjente argentinerne ble kjent som en narkoman, en kommunist og en fremtidig, eller i hvert fall potensiell, narkoman. Kanskje ikke så rart at folket føler at det er tre dårlige representanter for landet.

Sammenhengen mellom læring og trivsel

Av og til lurer jeg på om den norske skolen egentlig er like håpløs som den argentinske, bare at jeg ikke legger merke til det. Kanskje sitter store deler av klassen og gjør ingenting i Norge også, men siden jeg er en av dem som jobber er det gjerne ikke like påfallende. For det finnes folk som jobber her også. Man må bare lete med lupe for å finne dem. De er godt gjemt mellom sprettende tennisballer, kortspill og folk som sitter og snakker. Og jeg går på en god skole, bare for å ha sagt det.

Ved nærmere ettertanke tror jeg det ikke tingene er like gale hjemme. Når læreren sier det skal bli helt stille her blir det like stille som når man jobber med prosjektarbeid i Norge. Helt stille blir det aldri, det er bare snakk om grader av bråk. Klassen min i fjor, som fikk skylden for å slite ut en norsklærer og et skremmende antall vikarer, har ingenting å stille opp med mot klassen min nå.

Nå ønsker jeg ikke å svartmale bildet; jeg elsker Colegio María Auxiliadora. Det som gjør opp for mangelen på læring og falleferdige lokaler er folkene. Miljøet her er bedre enn alt jeg har opplevd før, og det sier alt om miljøet her og ingenting om miljøet på mine tidligere skoler. Mine medelever er virkelig alle tiders, det går ikke an å si den på en annen måte. Når vi ser film i klassen og tillitseleven insisterer på at vi i valget mellom lyd på filmen og spanske undertekster skal velge undertekstene slik at jeg kan forstå, da vet jeg at folkene her er over gjennomsnittelig hjelpsomme. Ikke for det, egentlig visste jeg det lenge før det skjedde også.

Pizza

Det er ingenting med argentinske pizzaer som vitner om av en stor del av befolkningen er etterkommere av italienere. Jeg trodde aldri jeg skulle si det, men norsk pizza er faktisk å foretrekke.

En typisk hjemmelaget pizza består av ferdigkjøpt pizzabunn, en tilfeldig sammenrøsket tomatsaus og ost. Mye ost. I tillegg kommer en hel haug med ingredienser som jeg aldri selv ville funnet på å spise på pizzaen, spesielt ikke i kombinasjon med hverandre. Det som er fellesnevneren er at kjøtt er uaktuelt. Pizza er stort sett vegetarianermat i Argentina, med unntak for enkelte pizzaer med ansjos eller skinke. Eller begge deler, for den sags skyld. I grunnen er det litt merkelig, i kjøttlandet over noe annet er det ingen som i det hele tatt tenker på å spise kjøtt på pizza.

I går laget jeg middag i vertsfamilien, og til min fortvilelse var det pizza på menyen. Jeg laget maten delvis på diktat fra mine vertsbrødre og delvis slik jeg selv ønsket det. Til slutt endte vi opp med en pizza med kjøtt, en med egg og skinke, en med palmitos, morron og oliven og en med palmitos, morron, oliven, egg og skinke. Den siste kunne ikke jeg fordra, men jeg fikk uhemmet skryt for den, med uttalelser som at den var ”perfekt”. Bilder øverst i posten, for de som ønsker å se hvordan noe sånt ser ut.

Studybuddies

Klassen min hadde fysikkprøve i dag, og i den anledning inviterte min vertsbror to venner hjem til oss for å øve til prøven i går. Den offisielle versjonen var i hvert fall at han inviterte dem hjem til oss, men jeg kan forestille meg at det like mye var dem som inviterte seg selv. Min vertsbror er nemlig et skolelys uten like som på grunnlag av både talent og interesser burde gått på realfagslinje, men av ukjent grunn går på humanistisk i stedet. For meg var uansett besøket svært gunstig. Jeg hadde bestemt meg for at den prøven skulle være den første jeg tok, og grunnet besøket lærte jeg en del mer enn jeg ellers ville gjort.

Jeg bør kanskje nevne at når argentinerne inviterer venner hjem til seg så skjer det på andre premisser enn i Norge. Gjestene er gjester av hele huset, ikke bare av personen de egentlig er der for. Når mine vertsbrødre har besøk blir det sett på som rart hvis jeg ikke er i rommet og snakker med gjestene, til tross for at jeg ikke kjenner dem. Mine venner er dine venner, er tanken. Foreldre kan også være tilstede og snakke med folkene uten at det blir reagert på. Gjestene slipper ikke unna husarbeid, men må delta de også. Min vertsfar har en helt utrolig evne til å få alle som setter en fot i huset til å lage middag eller ta oppvasken.

En annen forskjell er at det er nærmest obligatorisk for gjestene å bruke PC-en i huset til å snakke på sin MSN eller sjekke Fotolog mens den de er på besøk hos henger over skulderen deres. I går ble besøket innledet ved at de to gjestene brukte en halvtime hver på PC-en mens vi drakk sjokolademelk og spiste tortitas. Først i halv ni tiden begynte vi å jobbe, men da viste til gjengjeld alle en arbeidsvilje som jeg ikke har sett maken til hos argentinere før. En i klassen sa for noen uker siden at i Argentina gjør ingen noe med skolearbeid før de er nødt, men da er de veldig flinke. At de normalt ikke gjør noe opplever jeg hver dag, men det var først i går jeg skjønte hva hun mente med at de også kan være flinke. Vi sier at skippertak er typisk norsk, men jeg kan forsikre dere om at vi deler den skikken med andre.

For meg var det nærmest surrealistisk å sitte og diskutere Newtons lover på spansk. For et år siden snakket jeg ikke språket i det hele tatt, mens nå klarer jeg å henge med på noe såpass spesielt. Riktignok tok jeg til å slå hodet i bordet en gang (ikke bare en måte å uttrykke seg på, jeg slo faktisk hodet mot bordet) etter at jeg hadde begynt å forklare noe men ikke visste hvordan jeg skulle fortsette, men stort sett gikk det fint. Når jeg satt fast begynte gjestene å leke gjetteleken for å komme frem til hva jeg ønsket å si, og på den måten fikk jeg sagt en del også.

Besøket ble avsluttet ved at faren til ene gjesten kom for å hente ham. Faren ble værende i huset i omtrent en halvtime mens han diskuterte om formuleringen av Newtons første lov var foreldet med mine vertsforeldre og min vertsbror. Da de omsider skulle til å gå og holdt på med den obligatoriske runden med avskjedskyss falt oppmerksomheten på meg. Faren viste som alle andre her nede stor interesse for Norge, og alle ble stående å snakke en halvtime til. Vi endte opp med å diskutere om man trenger rømme for å lage rømmegrøt, en klassiker. Jeg sa for lenge siden at jeg kunne lage rømmegrøt til familien en dag (jeg lager mat to ganger i uken), men planene falt i grus da jeg oppdaget at de ikke selger rømme i San Luis. Siden den gang har min vertsfar argumentert med at en ingrediens ikke kan være så viktig i måltidet og foreslått diverse nære substitutter. Jeg har hele tiden hevdet at rømmen er nokså essensiell for smaken, og at det neppe vil bli det samme om man bruker kremost i stedet. Faren til gjesten var forøvrig hjertelig enig med min vertsfar, så nå begynner jeg virkelig å føle gruppepresset for å lage kremostgrøt.

Selve fysikkprøven gikk overraskende nok ganske bra. Jeg ble reddet av at halvparten av oppgavene bare var matte, så mine manglende spanskkunnskaper var bare et problem på den ene delen.

Gymlærer for en formiddag

Jeg har ivrig fortalt om min fortid som basketspiller her nede. Litt for ivrig kan det virke som. Etter å ha fortalt om det til noen damer i kirken på søndag ble jeg i hvert fall invitert til å være assistent-gymlærer for elevene ved Den evangeliske skolen den torsdagen, for da skulle de lære basket. Jeg gjør ikke på så mye om dagene, og takket derfor ja til tilbudet.

Følgelig ble det til at jeg i går i stedet for å sove til langt ut på formiddagen satte på vekkerklokke og jobbet som gymlærer før skolen. Klassen bestod av omtrent 15 jenter, og vi hadde en fin tid vil jeg si. Jeg innså i begynnelsen av timen at jeg kanskje burde ha lagt mitt mer vekt på at det var en fortid som basketspiller da jeg var i kirken den søndagen, og ikke noe jeg holdt på med så mye nå lenger. Da var det imidlertid for sent å bakke ut, og jeg måtte gjøre det beste ut av det. Litt pinlig ble det da jeg hadde problemer med å gjøre lay-ups slik hovedgymlæreren forklarte at det skulle gjøres, men jeg kom meg over den dårlige begynnelsen og fikk vist litt av gamle kunster etter hvert. Faktisk ble timen en såpass stor suksess at jeg ble invitert til å komme tilbake en uke senere for å lære fra meg mer.

Det er ikke bare mine erfaringer med basket jeg har lagt ut om her nede, jeg har også fortalt en del om hvordan jeg i Norge driver med curling. Dessverre er det ingen som har invitert meg til å hjelpe til med curlingtimer. Av en eller grunn tviler jeg på at noen kommer til å gjøre det også.

Fiesta de 15

En stor argentinsk tradisjon er ”Fiesta de 15” som blir feiret når jentene fyller 15 år. For å feire begivenheten er det to muligheter, enten kan familien reise til Disneyworld i USA eller til Brasil, eller så kan de holde en stor fest. I går var jeg på en slik fest til en jente i klassen. Det var en stilig affære, og kan best beskrives som en blanding mellom en konfirmasjon og et disko.

Festen begynte klokken 21 og ble holdt i en ”salong” i et industriområde. Jeg hadde vært hos en i klassen og gjort meg klar, og i kjent søramerikansk stil kom vi lovlig sent til festen. Rundt klokken halv elleve entret vi salongen, som var pyntet til de grader.

Jeg satt på bord med noen av mine klassekamerater og en gutt ingen av oss kjente. Kort oppsummert var det mine klassekamerater som stod for praten, mens jeg og han bare var der. Det kom noen klassekamerater fra andre bord bort av og til, og de hadde jeg noen kortere samtaler med, men ellers var det nokså kjedelig. Fra et av våre nabobord kom det til stadighet folk og fortalte om hva de snakket om. Først kom noen jenter og fortalte tydelig oppgitt at de snakket om ”Rosa”, en historisk argentinsk skikkelse. Jeg kikket bort på bordet, og alle lot til å være i aktiv samtale. Noen minutter senere kom noen andre jenter bort, disse mer fascinert enn oppgitt, og fortalte at de snakket om Perón. Nå var samtalen gått over i opphetet diskusjon så det ut til. Til slutt kom en gutt fra bordet bort til oss og slo seg ned. Hva snakker dere om nå, spurte vi, og han kunne fortelle at de snakket om problemene til kjæresten til Mario. Det tidige var at nå var bordet nesten tomt, med unntak av Mario, kjæresten og en ukjent jente. Kanskje politikk ikke er så gale samtaleemne på fester likevel.

Første delen av festen hadde mange likhetstrekk med en konfirmasjon. Vi spiste fireretters middag, så bilder og hørte tale. Forskjellene var at hovedpersonen ikke stilte i bunad, men i brudekjole, og at det ble spilt musikk konstant. I ett-tiden en gang ble imidlertid lyset slått av og diskoen begynte. Slektningene ble bare sittende å se på mens vennene tok over showet og danset. Vi danset i to timer, bare avbrutt av jubelscener fordi Argentina scoret mot Nigeria og til slutt vant OL-gull i fotball. Det må nevnes at min vertsbror midt i feiringen klarte å gå heftig på trynet og skade seg såpass mye at de tidligere nevnte Mario og kjæresten brukte den neste timen på å leke leger. I tre-tiden ble lyset slått på igjen og det var tid for kaker. Plutselig var det konfirmasjon igjen, men bare en liten stund. Etterpå var det mer disko, og jeg fikk dansekurs av omtrent fem mennesker samtidig. Det er ikke å anbefale, men jeg satte pris på omtanken. Jeg er ikke flink til å danse i Norge, og følgelig er jeg regelrett katastrofal her nede. Dette er tross alt landet der det å gå på disko i helgene er så sosialt akseptert at rektoren på skolen spurte om hvor mange ganger jeg hadde dratt ut for å danse i et forsøk på small-talk her om dagen.

For eventuelle kvinnelige lesere kan jeg nevne at jeg til tross for null erfaring med høye hæler klarte meg fint med 7 cm høye stiletthæler på festen. Alle mine bekymringer om scener à la Tine reklamen ble satt til skamme, og jeg klarte til og med å danse med skoene.

Partyløve

Med fare for at dette høres mindre uskyldig ut enn det var: jeg var på fest til klokken 4 natt til lørdag. En jente i avgangsklassen hadde bursdagsselskap, og jeg var en av de mange inviterte. For å sikre at hun skulle være festens midtpunkt hadde hun som krav at alle skulle stille i svarte og/ eller hvite klær, hvis ikke fikk de ikke slippe inn. Selv gikk hun selvfølgelig ikke i nøytrale farger, men i en knall rosa kjole. Nå har ikke jeg vært på så mange bursdagsfester av denne typen før, så jeg vet ikke om dette er et vanlig virkemiddel eller et originalt påfunn, men jeg må si jeg hadde sansen for evnen til å sette seg selv i sentrum. Jeg tror allikevel det ville gitt bedre effekt hvis lokalene ikke hadde vært mørke og røykfylte.

Jeg hadde ikke med meg noe særlig av partyklær til Argentina, og ingenting i svart eller hvitt. Følgelig måtte jeg på shopping samme dagen, og endte opp meg å handle inn en svart bukse og en svart topp. Søsteren til jubilanten forsikret meg først om at jeg ikke trengte å gå i svart eller hvitt fordi jeg var fra Norge, men jeg kjørte allikevel safe med svarte klær. Jeg ble uansett litt fascinert over hvordan kravet ikke gjaldt for meg siden jeg var fra Norge. Jubilanten var visst såpass glad for å ha et ”eksotisk innslag” på festen sin at hun kunne levd med at jeg ikke fulgte kleskoden. Jeg tenkte litt på det etter at jeg hadde kjøpt klærne, og kom frem til at jeg sikkert kunne sluppet inn i andre farger selv hvis jubilanten ikke hadde vært like glad for å ha meg der. Den fantastiske ”jeg forstod ikke” unnskyldningen hadde nok fungert til det også. Eventuelt kunne jeg prøvd med den enda drøyere ”vi bruker ikke svarte og hvite klær i Norge” varianten. Det er gøy å være fra utlandet.

Det som kanskje var enda mer fascinerende enn selve festen var at jeg mandag kom på skolen og ble spurt om hvorfor jeg gikk så tidlig. Det stemmer, jeg var en av de første som gikk da jeg forlot stedet klokken 4 om natten. Jeg aner ikke når de andre dro hjem, men jeg gjetter på at det var i 6-7 tiden en gang.

Bilder fra militærleiren

Sovesalen.




Det var bygningen til noen fallskjermjegere, og dekorasjonen var der etter.




Oppvarmingen. Jeg har aldri sett noe lignende før. Rett og slett en tønne det kom flammer ut av.

Geografikunnskaper på høyt nivå

Jeg var i kirken i går, og nok en gang hadde jeg den obligatoriske “hvem er du og hvor kommer du fra” samtalen. Denne gangen forløp den imidlertid ikke helt som den pleier.

Mann: Hvilken del av USA kommer du fra?
Erle: Eh, Norge. Det er et land i Europa.
Mann: Å ja! De har jo OL i Beijing nå.

Om selvstendighet

Å bli mer selvstendig tror jeg er et mål for alle som reiser til utlandet på utveksling. Selv har jeg ikke følt de helt store prøvene for selvstendigheten min her nede enda, men av og til kommer jeg i nye situasjoner som jeg må løse selv. I dag var en slik situasjon.

Vi hadde matte i første time. Jeg har hatt en trippeltime med matte før, men det var mine tre første timer på skolen og jeg var litt for opptatt med å svare på spørsmål til å bry meg synderlig om hva som ble gjennomgått. Etter noen få minutter i dag tidlig sto det derimot klart for meg: Jeg kan ikke ha et år med denne matten. Det var rett og slett altfor lett. Jeg kan ikke si jeg begynte å tvile på den konklusjonen lenger ute i timen heller. Spesielt ikke da vi begynte på vår tiende oppgave med rette grafer.

Nivået på klassen er faktisk ikke så håpløst, jeg tror det er veldig likt som i Norge. Problemet var bare at jeg gikk i klasse med folk som er to år yngre enn meg, og som dermed lærer ting jeg lærte for to år siden. Det var mest tydelig i matten, men også i andre fag merket jeg forskjellen. Som i dag i geografien, da jeg med mine skrale spanskkunnskaper forklarte hvordan man løste en oppgave til hun jeg samarbeidet med.

Etter mattetimen spurte jeg klassens ”Preseptor”* om hvem jeg kunne snakke med for å få bytte klasse. Han sa jeg måtte snakke med rektor, og jeg bestemte meg for å gjøre det. Før jeg fikk gått opp på rektors kontor ble jeg imidlertid kalt opp dit (tenk det, jeg har blitt kalt inn på kontoret til rektor) for å hilse på en ny ansatt på skolen. Jeg benyttet anledningen og tok opp temaet. Hun var ytterst forståelsesfull, og jeg fikk beskjed om å hente tingene mine med en gang.

Slik gikk det altså til at jeg helt selv fikk byttet fra en altfor lett klasse til en som er mer på mitt nivå. Matten og engelsken kommer fortsatt til å være nokså lett, men jeg tror nivået er mye bedre. Nå har jeg også en del nye fag, som psykologi og filosofi. Siden jeg aldri har hatt disse fagene før kommer jeg uansett til å lære en del, så det er veldig greit. Nå trenger jeg teknisk sett ikke å lære noe som helst på skolen dette året siden jeg skal ta 2. klasse om igjen når jeg kommer tilbake, men jeg liker å lære. Og det er vanvittig kjedelig å sitte på skolen uten å lære noe.

Ja, jeg er stolt over at jeg selv tok initiativ og fikk byttet klasse. Mitt første instinkt var å sende e-mail til utvekslingsorganisasjonen og be om råd, men jeg fant ut at jeg skulle prøve selv først. Jeg ser normalt ikke på meg selv som en som er veldig flink til å si i fra, men i dag viste jeg at jeg har det i meg.

* Preseptoren er den som har hovedansvaret for klassen. Det merkelige er imidlertid at preseptoren ikke er en lærer som har timer, men bare en person som står utenfor klasserommet hver gang det begynner en ny time og gir beskjed til elevene når læreren kommer slik at de får tid til å reise seg før læreren entrer klasserommet. Han/ hun har også ansvar for å sørge for at alle er anstendig påkledd (les: bruker skoleuniform) og å skrive fravær. Hva preseptorene gjør resten av tiden er for meg et komplett mysterium, men de er tydeligvis glade i å sitte på kontoret og drikke te. Jeg lurer veldig på om jobben er godt betalt.

Diskotek og dansing

Det å gå ut for å danse er en viktig del av kulturen her nede. Såpass har jeg fått med meg etter flere samtaler om temaet.

Tilfeldig person I: Så, er det vanlig å gå ut å danse i Norge?
Erle: Ikke spesielt.
Tilfeldig person I: Virkelig? Er det ikke vanlig?

Tilfeldig person II: Hvordan er det å gå ut å danse i Norge?
Erle: Jeg vet ikke.
Tilfeldig person II: Hvorfor ikke?
Erle: Fordi jeg aldri går ut for å danse i Norge. Man må være 18 for å komme inn på diskotek og sånt. Jeg har vært på disko en gang, og det var i Shanghai.
Tilfeldig person II: Shanghai?
Erle: Det er en by i Kina.
Tilfeldig person II: Å ja. Men seriøst, må man være 18 for å komme inn på diskotek i Norge?
Erle: Ja.
Tilfeldig person II: Egentlig må man det i Argentina også, skjønner du, det er bare ingen som bryr seg.

Tilfeldig person III: Liker du å gå ut for å danse?
Erle: Jeg vet ikke.
Tilfeldig person III: Hvorfor ikke?
Erle: Fordi jeg ikke pleier å gå ut for å danse. Det er ikke normalt i Norge at ungdom drar på diskotek.
Tilfeldig person III: Seriøst?

Tilfeldig person IV: Har du vært ute og danset her ennå?
Erle: Nei, jeg har bare vært her en uke.
Tilfeldig person IV: Å ja, så da skal du ut og danse denne helgen da.
Erle: Jeg vet ikke, jeg har ingen planer.
Tilfeldig person IV: Da skal du i hvert fall ut å danse. Du kan dra med dem (indikerer klassekameratene mine), de drar ut hver helg.

Selvtilliten i orden

Vi hadde besøk fra Mendoza i fire dager her forleden. Tre hyggelige gutter, med selvtillit litt over normalt.

Gutt fra Mendoza I: Så, kommer du til å savne meg når vi har dratt?
Erle: Hehe, kanskje litt.
Gutt fra Mendoza I: Bare kanskje?
Gutt fra Mendoza II: Tror du virkelig hun kommer til å savne oss? Hun savner jo ikke faren sin enda! Først kommer hun til å begynne å savne faren sin, så kommer hun til å begynne å savne oss. Helt sikkert.

Jeg visste ikke helt hva jeg skulle svare til det.

Attraksjonen Erle

I dag hadde klassen min samfunnsfagprøve. Jeg kunne naturlig nok ikke ha prøven, og fikk lov til å være andre steder mens de andre jobbet med den. Først gikk jeg litt rundt på den store uteplassen, men etter hvert fant jeg ut at det var for kaldt for det og slo meg ned på en benk i gangen utenfor klasserommet. Der ble jeg ikke sittende lenge. En jente fra avgangsklassen kjente meg igjen og tok meg med til klasserommet deres (alle kjenner meg igjen på skolen. Jeg ble presentert av rektor første dagen, pluss at jeg er en av svært få blonde). De hadde ikke time, men en slags kosetime der de spiste kaker. Jeg ble umiddelbart omringet, matet med kjeks og mate og beordret til å fortelle om meg selv og Norge. Innen fem minutter var gått var jeg invitert både på rugbytrening og på fest.

Episoden i dag er kanskje det mest ekstreme eksempelet på argentinsk snillhet, men stort sett er alle slik. Jeg har aldri vært et sted der folk er så glade for å ha meg der før. Ikke at jeg føler meg uvelkommen på skolen i Norge, men jeg får ikke like overveldende respons på min tilstedeværelse. Nå innbiller jeg meg ikke at jeg fortsatt vil være en attraksjon om noen måneder, så jeg har tenkt å utnytte situasjonen mens den er her. Det er nå det er lett å skaffe seg venner, og det må jeg utnytte.

Lærerne er også veldig glade for å ha meg der. De går ut i fra at jeg ikke snakker spansk i det hele tatt, og blir alltid positivt overrasket når jeg forstår dem. Geografilæreren var veldig fornøyd bare fordi jeg fortalte at vi ikke har vulkanutbrudd, jordskjelv eller tørke i Norge, men at vi av og til har oversvømmelser og ras. I tillegg kunne jeg fortelle at Napoleon ikke okkuperte Norge, noe som også vakte stor begeistring hos henne. Engelsklæreren min var overbegeistret for at jeg snakket engelsk (resten av klassen er svært dårlige i engelsk), og at jeg sa ja til å ta engelskprøven jeg ikke hadde lest til. Jeg lot heller være å fortelle henne at jeg har 11 års engelskundervisning bak meg, mens de andre i klassen bare har tre, og at prøven var skammelig enkel for meg. Det at jeg tok prøven førte også til at jeg har skrevet en dato i juli på en prøve, og det er det ikke mange nordmenn som har gjort!

Argentinsk militærleir

Dersom dere noensinne har tvilt: Argentina er et nydelig land.

Første dag på skolen over

Norske elever er definitivt ikke verdens mest bråkete. De er ikke i nærheten en gang. Dette var kaos.

Velkommen til Argentina

Hvis du noensinne har lyst til føle deg populær er det bare å flytte til utlandet. Det anbefales på det sterkeste. Jeg sjekket nettopp emailen min for første gang siden jeg dro, og ble nesten overveldet over antall emailer som hadde tikket inn i inboksen på den droye uken jeg har vert vekke. Så kom jeg på at jeg må svare på alle, og begynte å innse problemet med å holde kontakten med folk.

For å begynne med begynnelsen: jeg hadde en fin men lang reise til Argentina. Det hele ble litt mer dramatisk enn ønsket da jeg mistet bagasjen min på vei fra Bergen til Oslo. Jeg har nesten aldri mistet bagasjen mens jeg flyr f ø r, så det er maks uflaks å miste bagasjen når man har den lange reisen videre. Vi ankom Córdoba 1,5 døgn etter avreise fra Bergen, og dro rett til en militærleir der vi ble værende i en uke. Argentina har en lang historie med militærdiktatur, og derfor også en lang historie med et stort militær. Nå er imidlertid landet demokratisk (med en forhatt president, men det er en annen historie), og militæret får mindre penger. For å overleve leier de derfor ut lokaler til leirer og lignende. Jeg må si jeg virkelig har sansen for den løsningen. Ikke at det var nø luksus over leirstedet - tvert imot (40 jenter på en sovesal, tre toaletter som aldri funket ordentlig), men vi hadde det vi trengte og militæret virket fornøyd med å ha oss der. Noe å tenke på for det norske forsvaret, kanskje?

På leiren gjorde vi litt forskjellig, vi hadde spanskkurs og gjorde en del aktiviteter for å bli bedre integrert i det argentinske samfunnet. Aktivitetene inkluderte tangokurs og folklorekurs, to tradisjonelle argentinske danser (ja, det finnes bilder av meg som danser tango. Nei, de blir ikke postet).

I går var siste dagen på leiren, da familiene kom og plukket oss opp. Mine to vertsbrødre hadde vært i Rosario, og tok bussen til Córdoba for å møte meg etterpå. Sammen tok vi bussen i 6,5 timer til San Luis. Bussystemet i Argentina er velutviklet. Jeg overdriver ikke når jeg sier at hver person hadde en Stressless å sitte i. Kanskje ikke akkurat en Ekornesmodell, men det var en stor stol med myke puter og mulighet til å lene den langt tilbake. Akkurat som på første klasse på fly. Vi ankom San Luis klokken 04:30 om natten, ble møtt av vertsfaren min og dro til huset.

Hadde vertsfamilien min bodd i Norge hadde de blitt regnet som nedre middelklasse. Huset har ingen oppvaskemaskin, og er ellers intet arkitektonisk mesterverk per norsk standard. Men det har alt vi trenger, så det er ikke nø problem. Hele familien, spesielt moren, er ekstremt hyggelige. I dag er det bursdagen til den eldste sønnen i familien, så for øyeblikket har vi besøk fra Mendoza. Tre venner av Augusto er her for å feire bursdagen hans. Det er ganske artig, for selv om spansken min er ganske begrenset er de veldig interessert i å snakke med meg. De spør om all slags rare ting, og er helt tydelig ekstremt interessert i sport. Jeg har fått mange spørsmål om hvem som er Norges største atlet (jeg tok et valg og svarte Alexander Dale Oen), Norges beste sprinter (jeg tok et valg og bestemte meg for å ikke dra frem Ndure, så jeg forklarte at vi ikke har berømte sprintere i Norge) og om jeg har hørt om diverse Argentinske fotballspillere. Ganske forutsigbart var de veldig fornøyd med at jeg hadde hørt om Messi og Maradona.

Jeg kommer med noen til om mine opplevelser så langt, men må kjøpe meg en minnepinn først.

Avreise om 11 timer

Om 11 timer er det avreise fra Flesland. Etter å ha sett frem til dette i månedsvis er det merkelig å tenke på at det er så kort tid til jeg reiser. Det at jeg skal reise er så mye mer virkelig nå enn det var for noen uker siden, forståelig nok. Nå ligger det en pakket koffert på gulvet, og jeg vet at på denne tiden i morgen så gjør den ikke det mer, for da er både den og jeg på Heathrow.

Reiseruten er som følger:
Bergen - Oslo - London - São Paulo (mellomlanding) - Buenos Aires - Córdoba

I London blir det ankomst i den beryktede Terminal 5. Terminalen stod ferdig den 8. april i år, og har lenge blitt kritisert for å ha for få sitteplasser og å generelt være for dårlig for å ha kostet 4,3 milliarder pund. Inntrykket av terminalen ble ikke bedre etter at den åpnet. Wikipedia skriver at 28000 kofferter ble feilsendt og 500 flyvninger kansellert på de første 10 dagene. Ting har heldigvis blitt bedre siden den gang, men britiske medier lar sjelden en sjanse gå fra seg for å kritisere terminalen. Men i motsetning til Gardermoen har ikke stedet rykte på seg for å være et sted der Øst-Europeiske bander herjer fritt.

Visumpapirer, del 3

Det er knapt grenser for hvor mye styr det skal være å få visum til Argentina. Til tross for at ambassaden har vært samarbeidsvillig har det blitt mye sending av papirer fra Oslo til Bergen, og omvendt. På mandag sendte vi inn det siste skjemaet de trengte på mail (ambassaden hadde sagt dette var greit), men i morges viste det seg at de trengte skjemaet både på mail og i originalversjon. Hadde vi visst dette på mandag hadde vi selvfølgelig sendt det i posten, men når det bare er litt over et døgn til jeg skal reise kunne det blitt litt risikabelt. Jeg vil nødig stå på Gardermoen i morgen uten pass og visum, for å si det sånn. Løsningen ble derfor at jeg forandrer flybiletten min til Oslo fra klokken 11:05 til klokken 09:20. Når jeg kommer til Oslo skal jeg ta flytoget til Nationaltheateret, gå 1,1 km til den Argentinske ambassaden og overrekke skjemaet personlig. Da får jeg i samme slengen utlevert passet mitt med visum, og jeg kan ta flytoget tilbake til Gardermoen og sette meg på flyet til London, som går i fem-tiden.

Jeg hadde på ingen måte innbilt meg at morgendagen kom til å bli avslappende, men planene nå gjør den litt mer stressende enn jeg liker.

Avskjedssamtale

Mine besteforeldre ringte i dag, slik de for lengst hadde varslet at de ville gjøre. Selve telefonsamtalen var derfor ingen overraskelse, men innholdet i den var litt overveldende. Mens min mormor til en forandring virket som om hun ikke helt visste hva hun skulle si, stilte morfar godt forberedt.

Morfar: Du er heldig som lever i den tiden du gjør. Da vi var unge fikk vi ikke lov å dra lengre enn til Askøyen.
Mormor sier noe i bakgrunnen.
Morfar: Det var mens tyskerne var her. Men du lever i en annen verden der du kan dra dit du vil. Da jeg skulle til Oslo da jeg var ung måtte jeg sykle frem og tilbake, men det slipper du. Så nå drar du langt vekk, og det skal du være glad for. Også må du ha lykke til.

Min morfar har holdt en del taler i sitt liv, kan man si. Jeg har en mistanke om at også denne hadde manus.

Pakkeliste

Jeg har laget tidenes pakkeliste i MindMeister. Nå gjenstår bare å faktisk følge den.

Visumpapirer, del 2

Jeg skrev tidligere om alle papirene jeg måtte ha for å få visum til Argentina. Siden jeg skrev den posten har medlemmene av husstanden til sammen vært på tre besøk på Tinghuset, to på Statens hus, to på ligningskontoret og et på politihuset samt skrevet mail til Hordaland Politidistrikt og godsnakket med to offentlig ansatte. Alt for å skaffe det jeg trenger for å søke om visum. Prosessen er fortsatt ikke ferdig, og i morgen må min far avlegge enda et besøk til Tinghuset og Statens hus.

Det viste seg nemlig at det jeg sendte inn av papirer første gangen ikke var godt nok, og jeg måtte fylle ut noen skjema på nytt og skaffe noen flere attester. Nå er heldigvis visumet snart i boks, da den Argentinske ambassaden har sett seg lei av at vi fyller ut det ene skjemaet feil og fylt det ut for oss, så må min far bare signere og få notarialbekreftelse og stempel fra Fylkesmannen på det. Siden det er så kort tid til avreise nå har ambassaden gått med på at vi skal scanne skjemaet og maile det i stedet for å sende det med post. Så kan man spørre seg hva som er poenget med å ha alle stemplene på skjemaet når ambassaden ikke mottar orginalen allikevel.

En ting er i hvert fall klart etter dette visumstyret:
Argentinere er glade i stempel.

Hesteferie i praksis

Jeg skal aldri skaffe meg hest. Det har jeg for så vidt vært bestemt på lenge, men jeg er enda mer overbevist om det nå. I morgen setter vi kursen for hytten med tre hester på slep, og det viser seg at den delen med de tre hestene virkelig kan bli vrien å få til. For det første er det HØYST usikkert om alle tre faktisk går på hengeren, og for det andre finnes det haugevis med regler om hvordan man skal behandle dyrene hvis de først går inn på hengeren. På en kjøretur på 4,5 timer har disse dyrene en lovfestet (!) rett til tre pauser. De får også ikke lov til å stå på hengeren i mer enn 8 timer på et døgn. Det skal i utgangspunktet gå fint, men hvis ting begynner å gå gale på veien risikerer vi overnatting på Hardangervidden.

Etter å ha hørt om disse reglene innså jeg at jeg aldri kan skaffe meg dyr, spesielt ikke hest. Tidligere har jeg bare ikke hatt et ønske om å skaffe meg dyr, men nå vet jeg at dersom jeg ønsker å holde rullebladet mitt rent er det umulig. Hadde jeg hatt et dyr hadde jeg gitt blaffen i reglene og gjort som det passet meg. Følgelig ville jeg også fått dyretilsynet på døren temmelig fort. Nei, jeg skal ikke ha meg noen hest. Og hvis jeg en gang i fremtiden får unger som maser om at de har lyst på en skal jeg flytte til Mexico City med dem. Der er det forhåpentligvis nok smog til at det er uaktuelt.

Visumpapirer skal ikke være enkelt

Dersom du tror at passet ditt er bevis nok for din eksistens, tar du grundig feil. Jeg mottok visumpapirene for Argentina i dag, og selv om de ikke var spesielt omfattende er det enkelte av kravene til søknaden jeg stiller meg litt spørrende til. Jeg må naturlig nok sende inn passet mitt, men det er tydeligvis ikke nok for kravstore argentinere. I tillegg må jeg sende inn fødselsattesten min på spansk (det er visst nok kurant å skaffe det på likningskontoret) og en vandelsattest, også den på spansk (printes ut på politihuset). Ikke nok med det, men for å bevise at dokumentene er offisielle må de signeres av en Notarius Publicus og stemples med fylkesmannens segl. Før jeg mottok papirene i posten visste jeg verken hva en vandselsattest var eller hva Notarius Publicus betydde, men i morgen får jeg stifte nærmere bekjentskap med begge deler. Da går turen til politihuset, likningskontoret og tinghuset. Jeg må si jeg er litt nysgjerrig på hvordan det går å få printet ut dokumentene på spansk, selv om STS Education hevder det skal gå fint.

En annen ting som blir spennende å se er jo om migrasjonskontoret i Argentina i det hele tatt rekker å innvilge visumsøknaden min før jeg skal reise. Foreløpig er jeg ikke veldig bekymret, men må si jeg er litt nysgjerrig på hva som skjer hvis de ikke gjør det. 17. juli nærmer seg fort nå, og offentlige organer i Argentina har ikke ord på seg for å være særlig effektive.

Kan også nevne at det i dag er tre uker til jeg reiser. I kveld har jeg heldigvis vært for opptatt med å se på fotballkamp til å tenke synderlig over akkurat det. Hvis ikke hadde nok nervene satt inn for alvor.

Velkommen til min Argentinablogg

Den 17. juli flytter jeg til Argentina for å bo der i et år som utvekslingselev. Her på bloggen vil du etter hvert kunne følge forberedelsene mine til avreise og hvordan jeg har det i Argentina.