Hesteferie i praksis

Jeg skal aldri skaffe meg hest. Det har jeg for så vidt vært bestemt på lenge, men jeg er enda mer overbevist om det nå. I morgen setter vi kursen for hytten med tre hester på slep, og det viser seg at den delen med de tre hestene virkelig kan bli vrien å få til. For det første er det HØYST usikkert om alle tre faktisk går på hengeren, og for det andre finnes det haugevis med regler om hvordan man skal behandle dyrene hvis de først går inn på hengeren. På en kjøretur på 4,5 timer har disse dyrene en lovfestet (!) rett til tre pauser. De får også ikke lov til å stå på hengeren i mer enn 8 timer på et døgn. Det skal i utgangspunktet gå fint, men hvis ting begynner å gå gale på veien risikerer vi overnatting på Hardangervidden.

Etter å ha hørt om disse reglene innså jeg at jeg aldri kan skaffe meg dyr, spesielt ikke hest. Tidligere har jeg bare ikke hatt et ønske om å skaffe meg dyr, men nå vet jeg at dersom jeg ønsker å holde rullebladet mitt rent er det umulig. Hadde jeg hatt et dyr hadde jeg gitt blaffen i reglene og gjort som det passet meg. Følgelig ville jeg også fått dyretilsynet på døren temmelig fort. Nei, jeg skal ikke ha meg noen hest. Og hvis jeg en gang i fremtiden får unger som maser om at de har lyst på en skal jeg flytte til Mexico City med dem. Der er det forhåpentligvis nok smog til at det er uaktuelt.