Jeg har hatt lyst til å avskrive det forballgale Argentina som en myte en del ganger. Greit nok at de liker fotball her, men det er ikke den galskapen man får inntrykk av det er når norske fotballeksperter sitter på TV og fantaserer om Argentina. Stort sett må man gå på leting etter galskapen, den kommer ikke jagende etter deg. Etter å ha påpekt dette noen ganger ble jeg invitert for å se "El superclásico", den klassiske kampen River - Boca, på en bensinstasjon i dag i håp om at det skulle få meg til å skifte mening.
Det begynte ikke så veldig festlig. Alle hadde understreket hvor viktig det var å komme tidlig, og at to timer før kampen ville det være fullt. Da vi ankom, halvannen time før kampstart, var det hele tre personer i lokalet - alle tre kjentfolk. Men langsomt ble det fyllt opp, og da de siste personene ankom i pausen var det 150 personer stappet inn i bensinstasjonen.
Det som gjorde kampen så spesiell i forhold til det man har i Norge var at River - Boca er et byderby, men samtidig så mye mer. Alle argentinere har en favoritt blant de to lagene, det er ikke likegyldig for noen hvem som vinner. Det er i grunnen ikke så mye som er likegyldig for argentinerne, alle pleier å ha en sterk mening de lar bli kjent for verden. Man regner med at 46% av befolkningen er River-fans og 54% Boca-fans. Og de er tilsynelatende tilfeldig spredd. Lagvalget splitter vennegrupper, familier og kjærestepar.
Dette, kombinert med argentinernes evne til å si det de tenker uansett hvor fornærmende det måtte være, gjorde kampen til en opplevelse. River-fansen brukte "tjukken tjukken tjukken" som heiarop til Christian Fabbiani, som om det skulle vært en forhatt motspiller. Til motspillerne hadde de enda verre fornærmelser på lager. Boca-fansen var like gale. Selv ble jeg noe ufrivillig kilde til en vittig kommentar da jeg i ren forbauselse over de grå hårene til Bocas målvakt utbrøt at han var gammel. Det var et av disse uheldige øyeblikkene der alle plutselig ble stille, og kommentaren min sammen med den tydelige aksenten førte til høy latter overalt i en radius på fem meter.
Til tross for stor stemning er jeg ikke helt overbevist om at Argentina er et fotballgalehus ennå. Kampen endte 1 - 1, så de store jubelscenene jeg hadde gledet meg til ble det ingenting av. Jeg får håpe på at River vinner serien i juni, da blir det ny sjanse.
mandag 20. april 2009
søndag 15. mars 2009
Aguante San Luis
Spør du guvernøren av San Luis, Alberto Rodriquez Saá, sier han helt sikkert at det ikke er nødvendig å være akkurat som alle de andre. Det må han nesten synes når han har bestemt at San Luis skal ha en annen tidssone enn resten av Argentina.
Kort fortalt: Buenos Aires og 11 andre provinser byttet i vår til sommertid, det vil si at de flyttet klokken en time fremover. San Luis byttet ikke. I går flyttet de 12 provinsene klokken tilbake igjen, og San Luis benyttet anledningen til å flytte klokken en time tilbake her også. Noe som gir oss en tidssone en time bak resten av Argentina.
San Luis er ikke en stor eller viktig provins. Den har ingen spesiell geografisk plassering som gir den andre lysforhold enn resten av provinsene. Den ligger godt inneklemt midt i landet og er en av de minste provinsene i både areal og folketall. Drøye én prosent av Argentinas befolkning bor her.
Årsaken til skiftingen er å få lys tidligere om morgenen. På denne måten blir det lys klokken seks om morgenen, når vi står opp. Det som overrasker meg mest er hvor lite kontroversielt det er. Det er ikke normalt, argentinerne er ikke fornøyd, men alle tenker at det ikke er annet å forvente fra guvernøren. Andre benytter anledningen til å fortelle at San Luis er den beste provinsen i Argentina - det er den eneste som er smart nok til å forandre tidssonen.
Kort fortalt: Buenos Aires og 11 andre provinser byttet i vår til sommertid, det vil si at de flyttet klokken en time fremover. San Luis byttet ikke. I går flyttet de 12 provinsene klokken tilbake igjen, og San Luis benyttet anledningen til å flytte klokken en time tilbake her også. Noe som gir oss en tidssone en time bak resten av Argentina.
San Luis er ikke en stor eller viktig provins. Den har ingen spesiell geografisk plassering som gir den andre lysforhold enn resten av provinsene. Den ligger godt inneklemt midt i landet og er en av de minste provinsene i både areal og folketall. Drøye én prosent av Argentinas befolkning bor her.
Årsaken til skiftingen er å få lys tidligere om morgenen. På denne måten blir det lys klokken seks om morgenen, når vi står opp. Det som overrasker meg mest er hvor lite kontroversielt det er. Det er ikke normalt, argentinerne er ikke fornøyd, men alle tenker at det ikke er annet å forvente fra guvernøren. Andre benytter anledningen til å fortelle at San Luis er den beste provinsen i Argentina - det er den eneste som er smart nok til å forandre tidssonen.
torsdag 12. mars 2009
Sommerferie 2008/2009
Det har vært en annerledes sommer, på alle måter. Litt fordi det har vært en sommer med bursdags- og julefeiring, tre måneders ferie og temperaturer jeg tidligere bare har kunnet drømme om. Men også fordi jeg aldri har hatt det så gøy eller kjedet meg så mye i en sommerferie før.
Det hele begynte i begynnelsen av desember. For min del begynte ferien med et vertsfamiliebytte. Det var klaff fra første stund, og har bare blitt bedre siden. Utvekslingsorganisasjonen kan si alt de vil om hvordan det er en fordel å komme i familier med lignende struktur som sin egen, men til tross for tre brødre mer enn ”vanlig” har jeg nå skutt gullfuglen.
5. desember var 17-årsdagen min. Dagen var ingen stor affære før klokken ti om kvelden, da jeg kom hjem fra et arrangement på skolen og fant ut at vertsfamilien min hadde arrangert overraskelsesbesøk. Det får heller være at det bare kom fire gjester. Uansett var jeg utrolig glad for tanken, og fikk oppleve argentinske bursdagsskikker som å smøre kake i fjeset på bursdagsbarnet.
Argentinsk jul var et antiklimaks. Egentlig skulle det bare mangle, etter at vi hadde fridager for hva som helst i vår. Det er bare så mange store feiringer man kan ha før det blir bare fest og ingen jobbing. Vertsfamilien min har absolutt ingen familie i San Luis, så vi tok med en gammel tante som var på besøk fra Mar del Plata og dro til huset til noen venner av foreldrene. Vi spiste noe grillet kjøtt som det i ettertid har gått opp for meg at sannsynligvis var fra svin.
Den største hiten blant julegavene var et pingpongsett en av mine vertsbrødre fikk, som ble iherdig brukt i noen uker før interessen dabbet dramatisk av. Fra julaften til midten av januar ble stuebordet daglig omgjort til pingpongbord, og da vi dro til Villa Carlos Paz på nyttårsaften var det første vi gjorde da vi omkom hytten vi hadde leid å sjekke hvilket bord som ville egne seg best til pingpong.
I nærheten av Villa Carlos Paz bor hele familien til min vertsmor, og fem dager rundt årsskiftet var derfor satt av for å besøke dem. Det skulle fort vise seg at min vertsmor var den eneste i familien som var interessert i dette, og de andre familiemedlemmene gjorde sitt beste for å begrense tiden vi brukte i besøk. Det var like greit. Det virket ikke som om vi var spesielt velkommen heller – verken nyttårsaften eller første nyttårsdag hadde vertskapet klart å finne frem stoler til oss. Tre av mine vertsbrødre og meg tilbrakte hele tiden stående, mens vi lette etter den salsaen med færrest rare ingredienser.
Hele januar var jeg i San Luis, og det er i grunnen ikke så mye å fortelle fra de ukene. Jeg leste bøker, møtte venner og svømte i svømmebassenget. Forresten kan jeg nevne at jeg nå har lest to bøker på spansk: New Moon av Stephenie Meyer og Tusen strålende soler av Khaled Hosseini. Sistnevnte leste jeg på spansk mens en venn av meg leste den på engelsk, som et eksperiment for å lære. Jeg tror vi slet like mye begge to. Men min tekstforståelse av spansk har blitt betydelig bedre, og nå føler jeg meg klar til å lese ”El matadero” og ”La Cautiva” av Esteban Echeverría på skolen.
I februar dro jeg på ferie med vertsfamilien. Vi dro til Monte Hermoso, og gikk på stranden stort sett hver dag i to uker. Det var min første strandferie på seks år, og jeg satser på at det blir mitt livs siste. Men nå har jeg i hvert fall blitt brun, og det var lenge siden sist. Etter to rolige uker dro vi til Mar del Plata, der vi besøkte familien til min vertsfar. Det var en opplevelse for livet. Jeg tror ikke jeg har falt så pladask for et sted siden jeg var i New York for snart ti år siden.
Mar del Plata er Argentinas største ferieby – om sommeren har den nærmere 2 millioner innbyggere. Etter syv måneder i San Luis var det greit å komme til et sted med litt mer ”vestlig” preg, samtidig som det hadde sine søramerikanske særtrekk.
Familien til min vertsfar viste seg å være svært hyggelig. Han har en skikkelig storfamilie, og etter at jeg spurte hvor mange de var til sammen tok de opptelling og kom frem til at de var 46 eller 47. Nå planlegges det fest for medlem nr. 50. Jeg fikk ikke møte alle 46, men de fleste av de. Veldig hyggelige alle sammen, og jeg fikk med meg et glass ”dulce de leche” som suvenir for at min norske familie skal få prøve.
Etter nærmere tre uker på ferie dro vi tilbake til San Luis, og jeg hadde enda en uke ferie før skolen begynte igjen. Tre måneder sommerferie til sammen. Men nå er det tilbake på skolen, med første time klokken kvart over syv om morgenen. Litt greit det også, det kan bli for mye ferie.
Bilder:
Pynting av juletreet førte til en del diskusjon om fargene på glitteret burde være hvitt og rødt eller blått og gull. En litt forvridd variant av fotballdiskusjonen River vs. Boca.
Mer pynting av juletre.
Hjemmeladge skillingsboller.
Vertsbrødre leker med ispinner.
Den ferdige esken med kosedyret som skulle inni, som julepresang til kjæresten til min eldste vertsbror.
Monte Hermoso
Mer Monte Hermoso
Vennetreff med en saks, et fotoapparat og noen kommende frisører.
Det hele begynte i begynnelsen av desember. For min del begynte ferien med et vertsfamiliebytte. Det var klaff fra første stund, og har bare blitt bedre siden. Utvekslingsorganisasjonen kan si alt de vil om hvordan det er en fordel å komme i familier med lignende struktur som sin egen, men til tross for tre brødre mer enn ”vanlig” har jeg nå skutt gullfuglen.
5. desember var 17-årsdagen min. Dagen var ingen stor affære før klokken ti om kvelden, da jeg kom hjem fra et arrangement på skolen og fant ut at vertsfamilien min hadde arrangert overraskelsesbesøk. Det får heller være at det bare kom fire gjester. Uansett var jeg utrolig glad for tanken, og fikk oppleve argentinske bursdagsskikker som å smøre kake i fjeset på bursdagsbarnet.
Argentinsk jul var et antiklimaks. Egentlig skulle det bare mangle, etter at vi hadde fridager for hva som helst i vår. Det er bare så mange store feiringer man kan ha før det blir bare fest og ingen jobbing. Vertsfamilien min har absolutt ingen familie i San Luis, så vi tok med en gammel tante som var på besøk fra Mar del Plata og dro til huset til noen venner av foreldrene. Vi spiste noe grillet kjøtt som det i ettertid har gått opp for meg at sannsynligvis var fra svin.
Den største hiten blant julegavene var et pingpongsett en av mine vertsbrødre fikk, som ble iherdig brukt i noen uker før interessen dabbet dramatisk av. Fra julaften til midten av januar ble stuebordet daglig omgjort til pingpongbord, og da vi dro til Villa Carlos Paz på nyttårsaften var det første vi gjorde da vi omkom hytten vi hadde leid å sjekke hvilket bord som ville egne seg best til pingpong.
I nærheten av Villa Carlos Paz bor hele familien til min vertsmor, og fem dager rundt årsskiftet var derfor satt av for å besøke dem. Det skulle fort vise seg at min vertsmor var den eneste i familien som var interessert i dette, og de andre familiemedlemmene gjorde sitt beste for å begrense tiden vi brukte i besøk. Det var like greit. Det virket ikke som om vi var spesielt velkommen heller – verken nyttårsaften eller første nyttårsdag hadde vertskapet klart å finne frem stoler til oss. Tre av mine vertsbrødre og meg tilbrakte hele tiden stående, mens vi lette etter den salsaen med færrest rare ingredienser.
Hele januar var jeg i San Luis, og det er i grunnen ikke så mye å fortelle fra de ukene. Jeg leste bøker, møtte venner og svømte i svømmebassenget. Forresten kan jeg nevne at jeg nå har lest to bøker på spansk: New Moon av Stephenie Meyer og Tusen strålende soler av Khaled Hosseini. Sistnevnte leste jeg på spansk mens en venn av meg leste den på engelsk, som et eksperiment for å lære. Jeg tror vi slet like mye begge to. Men min tekstforståelse av spansk har blitt betydelig bedre, og nå føler jeg meg klar til å lese ”El matadero” og ”La Cautiva” av Esteban Echeverría på skolen.
I februar dro jeg på ferie med vertsfamilien. Vi dro til Monte Hermoso, og gikk på stranden stort sett hver dag i to uker. Det var min første strandferie på seks år, og jeg satser på at det blir mitt livs siste. Men nå har jeg i hvert fall blitt brun, og det var lenge siden sist. Etter to rolige uker dro vi til Mar del Plata, der vi besøkte familien til min vertsfar. Det var en opplevelse for livet. Jeg tror ikke jeg har falt så pladask for et sted siden jeg var i New York for snart ti år siden.
Mar del Plata er Argentinas største ferieby – om sommeren har den nærmere 2 millioner innbyggere. Etter syv måneder i San Luis var det greit å komme til et sted med litt mer ”vestlig” preg, samtidig som det hadde sine søramerikanske særtrekk.
Familien til min vertsfar viste seg å være svært hyggelig. Han har en skikkelig storfamilie, og etter at jeg spurte hvor mange de var til sammen tok de opptelling og kom frem til at de var 46 eller 47. Nå planlegges det fest for medlem nr. 50. Jeg fikk ikke møte alle 46, men de fleste av de. Veldig hyggelige alle sammen, og jeg fikk med meg et glass ”dulce de leche” som suvenir for at min norske familie skal få prøve.
Etter nærmere tre uker på ferie dro vi tilbake til San Luis, og jeg hadde enda en uke ferie før skolen begynte igjen. Tre måneder sommerferie til sammen. Men nå er det tilbake på skolen, med første time klokken kvart over syv om morgenen. Litt greit det også, det kan bli for mye ferie.
Bilder:
 |
 |
 |
Hjemmeladge skillingsboller.
 |
 |
 |
 |
 |
Norske fritidsaktiviteter
På Colegio María Auxiliadora er ikke lærebøker en selvfølge. For det aller meste går det i kopier, som man kan få kjøpt i kiosken ved siden av skolen. I første halvår hadde jeg ikke en eneste bok, kun et fåtall kopierte hefter. Egentlig var ikke det heller nødvendig, lærerne gruer seg for å kreve noe som helst fra meg. Jeg er jo fra Norge.
Men å ikke ha bøker har en ulempe – det blir få suvenirer på den måten. Da vi begynte et nytt skoleår med nye fag benyttet jeg derfor anledningen til å skaffe meg en bok: læreboken i argentinsk historie, som alle må ha. Det har ikke gått ubemerket hen. Det å bruke 80 pesos på en bok om argentinsk historie for å bruke den i fire måneder, og deretter ta den med seg som suvenir blir ikke sett på som helt normalt her.
Men jeg ante ikke hvor merkelig argentinerne synes det er før jeg kom på skolen i dag morges. En venn av meg kom bort og fortalte at broren hennes hadde hatt en lengre tsle om hvordan Norge har en annerledes kultur enn Argentina i går. Hvorfor det, spurte jeg, og hun fortalte:
”Jeg satt i huset mitt i går kveld og snakket med min bror. Så fortalte jeg ham at du hadde kjøpt deg argentinsk historie boken for å ta den med deg som suvenir, og at jeg synes det er litt rart. Og han ble skikkelig sur. Sa at Norge helt sikkert ikke er slik som Argentina, der de som kjeder seg setter seg ned foran datamaskinen og spiller spill. I Norge setter de seg ned og leser lærebøker i historie, fordi de har en annen kultur. Og det må vi akseptere, mener han. Han kjeftet masse på meg. Og jeg sa ikke at det var idiotisk at du kjøpte boken, det er bare litt oppsiktsvekkende!”
Jeg lot være å fortelle om hva nordmenn flest foretrekker av historiebøker og PC-spill. Når de først har et så godt inntrykk av oss er det bare å spille med.
Men å ikke ha bøker har en ulempe – det blir få suvenirer på den måten. Da vi begynte et nytt skoleår med nye fag benyttet jeg derfor anledningen til å skaffe meg en bok: læreboken i argentinsk historie, som alle må ha. Det har ikke gått ubemerket hen. Det å bruke 80 pesos på en bok om argentinsk historie for å bruke den i fire måneder, og deretter ta den med seg som suvenir blir ikke sett på som helt normalt her.
Men jeg ante ikke hvor merkelig argentinerne synes det er før jeg kom på skolen i dag morges. En venn av meg kom bort og fortalte at broren hennes hadde hatt en lengre tsle om hvordan Norge har en annerledes kultur enn Argentina i går. Hvorfor det, spurte jeg, og hun fortalte:
”Jeg satt i huset mitt i går kveld og snakket med min bror. Så fortalte jeg ham at du hadde kjøpt deg argentinsk historie boken for å ta den med deg som suvenir, og at jeg synes det er litt rart. Og han ble skikkelig sur. Sa at Norge helt sikkert ikke er slik som Argentina, der de som kjeder seg setter seg ned foran datamaskinen og spiller spill. I Norge setter de seg ned og leser lærebøker i historie, fordi de har en annen kultur. Og det må vi akseptere, mener han. Han kjeftet masse på meg. Og jeg sa ikke at det var idiotisk at du kjøpte boken, det er bare litt oppsiktsvekkende!”
Jeg lot være å fortelle om hva nordmenn flest foretrekker av historiebøker og PC-spill. Når de først har et så godt inntrykk av oss er det bare å spille med.
onsdag 25. februar 2009
Helstøpt katolikk
Hun hadde nettopp kommet ut fra matteprøve, fått syver og beskjed om at hun var akseptert inn i 11. klasse da hun brøt ut i denne monologen:
”Jeg kan ikke tro det! Jeg sto i matte! Jeg slipper å ta året om igjen! Og nå skal jeg ikke gå på fest på et år, øve til alle prøvene og gå i kirken hver søndag. Ja, for jeg satt hjemme på mandag og tenkte at jeg aldri i livet kom til å stå i matte, at jeg måtte be til en helgen for å gå bedre hell. Men jeg tror jo ikke på sånt, så jeg visste ikke hvilken jeg skulle be til. Så da stakk jeg inn i kirken, valgte den første jeg så og lovet henne at hvis jeg sto i matte skulle jeg gå i kirken hver søndag. Herregud, jeg må stå tidlig opp for å sitte en time i messe!!”
Guideboken nevnte noe om at katolisisme i Argentina er noe for seg selv.
”Jeg kan ikke tro det! Jeg sto i matte! Jeg slipper å ta året om igjen! Og nå skal jeg ikke gå på fest på et år, øve til alle prøvene og gå i kirken hver søndag. Ja, for jeg satt hjemme på mandag og tenkte at jeg aldri i livet kom til å stå i matte, at jeg måtte be til en helgen for å gå bedre hell. Men jeg tror jo ikke på sånt, så jeg visste ikke hvilken jeg skulle be til. Så da stakk jeg inn i kirken, valgte den første jeg så og lovet henne at hvis jeg sto i matte skulle jeg gå i kirken hver søndag. Herregud, jeg må stå tidlig opp for å sitte en time i messe!!”
Guideboken nevnte noe om at katolisisme i Argentina er noe for seg selv.
mandag 19. januar 2009
Eksbolivianer
På listen over de verst tenkelige tidspunktene man kan finne passet sitt vil jeg påstå at denne havner bra høyt oppe på listen: På vei hjem fra Buenos Aires etter en 48 timers reise til 2000 kr, nettopp for å gå på ambassaden å skaffe seg nytt.
tirsdag 30. desember 2008
Rødt, slik at du ikke skal miste det
Jeg må innrømme at det ikke var mitt stolteste øyeblikk da jeg mistet passet mitt. Av alt jeg hadde var passet det viktigste av alt. Som en liten meg i papirform. Men for å se på den positive siden har dette gitt meg mer innsikt i hvor fjern den problemstillingen er for argentinerne flest.
Jeg har fått hele tre forslag til ting jeg kan gjøre:
1. Sende SMS ”pass” til 2112 og se om det dukker opp
2. Skaffe meg nytt og tape det til armen med ducktape
3. Gi blaffen og bli værende i Argentina.
Det er bare min pasifistiske natur som gjør at mennesket som kom med forslag nr. 1 fortsatt lever. I tillegg har jeg møtt en del mennesker som mener det ikke spiller en rolle om man har pass eller ikke, for de har jo ikke pass. Ingen har foreslått at jeg bør dra til den norske ambassaden i Buenos Aires for å skaffe meg nytt. Den idéen måtte jeg komme opp med helt selv. Den 12. januar blir det tur, med følge fra utvekslingsorganisasjonen for å sørge for at jeg ikke roter meg vekk på veien.
Jeg har fått hele tre forslag til ting jeg kan gjøre:
1. Sende SMS ”pass” til 2112 og se om det dukker opp
2. Skaffe meg nytt og tape det til armen med ducktape
3. Gi blaffen og bli værende i Argentina.
Det er bare min pasifistiske natur som gjør at mennesket som kom med forslag nr. 1 fortsatt lever. I tillegg har jeg møtt en del mennesker som mener det ikke spiller en rolle om man har pass eller ikke, for de har jo ikke pass. Ingen har foreslått at jeg bør dra til den norske ambassaden i Buenos Aires for å skaffe meg nytt. Den idéen måtte jeg komme opp med helt selv. Den 12. januar blir det tur, med følge fra utvekslingsorganisasjonen for å sørge for at jeg ikke roter meg vekk på veien.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
Innlegg
