Norske fritidsaktiviteter

På Colegio María Auxiliadora er ikke lærebøker en selvfølge. For det aller meste går det i kopier, som man kan få kjøpt i kiosken ved siden av skolen. I første halvår hadde jeg ikke en eneste bok, kun et fåtall kopierte hefter. Egentlig var ikke det heller nødvendig, lærerne gruer seg for å kreve noe som helst fra meg. Jeg er jo fra Norge.

Men å ikke ha bøker har en ulempe – det blir få suvenirer på den måten. Da vi begynte et nytt skoleår med nye fag benyttet jeg derfor anledningen til å skaffe meg en bok: læreboken i argentinsk historie, som alle må ha. Det har ikke gått ubemerket hen. Det å bruke 80 pesos på en bok om argentinsk historie for å bruke den i fire måneder, og deretter ta den med seg som suvenir blir ikke sett på som helt normalt her.

Men jeg ante ikke hvor merkelig argentinerne synes det er før jeg kom på skolen i dag morges. En venn av meg kom bort og fortalte at broren hennes hadde hatt en lengre tsle om hvordan Norge har en annerledes kultur enn Argentina i går. Hvorfor det, spurte jeg, og hun fortalte:

”Jeg satt i huset mitt i går kveld og snakket med min bror. Så fortalte jeg ham at du hadde kjøpt deg argentinsk historie boken for å ta den med deg som suvenir, og at jeg synes det er litt rart. Og han ble skikkelig sur. Sa at Norge helt sikkert ikke er slik som Argentina, der de som kjeder seg setter seg ned foran datamaskinen og spiller spill. I Norge setter de seg ned og leser lærebøker i historie, fordi de har en annen kultur. Og det må vi akseptere, mener han. Han kjeftet masse på meg. Og jeg sa ikke at det var idiotisk at du kjøpte boken, det er bare litt oppsiktsvekkende!”

Jeg lot være å fortelle om hva nordmenn flest foretrekker av historiebøker og PC-spill. Når de først har et så godt inntrykk av oss er det bare å spille med.

Avskoging

Geografilæreren har en egen evne til å inkludere meg i undervisningen. Uansett hva vi jobber med klarer hun å finne et spørsmål om Norge som hun stiller. Riktignok har de andre lærerne noen spede forsøk på det samme, men det blir ikke helt lik effekt når fysikklæreren spør hvilken vektenhet vi bruker på matvarer som når geografilæreren spør om Norges forhold til EU.

Skolen har satt i gang et stort prosjekt for å orientere elevene om verdensproblemene. I den forbindelse hadde noen i klassen fremføring om avskoging i geografitimen. I slike situasjoner vet jeg hva som kommer. Og helt riktig: “Erle, hva gjør landet ditt for å hindre avskoging i Norge?”
Tja, si det. Det eneste jeg kom på var klasseturen i tiende, da læreren delte ut økser til alle og en hver med klar beskjed om å gå løs på trærne. Var det en ting vi hadde for mye av i dette landet så var det skog. Ikke det man har mest lyst å fortelle til folk som bor i en ørken.

Jeg endte opp med å si omtrent det samme som jeg liret av meg på spørsmål om hva Norge gjør for å ta vare på vannet: “Ehm, jeg tror ikke vi gjør noe som helst. Men vi betaler en del penger til andre land for at de skal fikse problemene…”
Norge blir mer forhatt i San Luis for hver dag som går.