Me voy!

I morgen tidlig / i kveld drar jeg til Patagonia, det naturskjønne omraadet sør i Argentina. Bilder kan forventes når jeg kommer tilbake.

Avskoging

Geografilæreren har en egen evne til å inkludere meg i undervisningen. Uansett hva vi jobber med klarer hun å finne et spørsmål om Norge som hun stiller. Riktignok har de andre lærerne noen spede forsøk på det samme, men det blir ikke helt lik effekt når fysikklæreren spør hvilken vektenhet vi bruker på matvarer som når geografilæreren spør om Norges forhold til EU.

Skolen har satt i gang et stort prosjekt for å orientere elevene om verdensproblemene. I den forbindelse hadde noen i klassen fremføring om avskoging i geografitimen. I slike situasjoner vet jeg hva som kommer. Og helt riktig: “Erle, hva gjør landet ditt for å hindre avskoging i Norge?”
Tja, si det. Det eneste jeg kom på var klasseturen i tiende, da læreren delte ut økser til alle og en hver med klar beskjed om å gå løs på trærne. Var det en ting vi hadde for mye av i dette landet så var det skog. Ikke det man har mest lyst å fortelle til folk som bor i en ørken.

Jeg endte opp med å si omtrent det samme som jeg liret av meg på spørsmål om hva Norge gjør for å ta vare på vannet: “Ehm, jeg tror ikke vi gjør noe som helst. Men vi betaler en del penger til andre land for at de skal fikse problemene…”
Norge blir mer forhatt i San Luis for hver dag som går.

Say no more

En modul på Colegio María Auxiliadora varer i 120 minutter. For å se ferdig en film på 123 minutter trengte vi tre fulle moduler, altså 360 minutter. Det kaller jeg god utnyttelse av tiden.

Solnedganger

Det er ikke få gangene jeg har sittet med vidåpne øyne og måpt over fotobøkene til min far. Jeg har aldri skjønt hvordan profesjonelle fotografer får til å ta bilder med så fantastiske lysvirkninger. Selv har jeg aldri snublet over en solnedgang i nærheten av like vakker. Greit nok at de profesjonelle har bedre utstyr og mer tid til å ta bildene, men det kan da ikke gjøre så stor forskjell?

Helt til jeg kom til Argentina sto det for meg som et mysterie hvordan noen kunne få til å ta slike bilder. Nå har imidlertid det gått opp for meg: solnedganger er rett og slett penere andre steder. Jeg bor i feil land for å ta flotte bilder av fargerike himler. Her nede er det vanlig med pene lysvirkninger om ettermiddagene, det er ikke unntaket. Jeg har lurt litt på hvordan det er sånn, men den beste forklaringen jeg har kommet frem til er at det er færre skyer her. Andre teorier mottas med takk.

Bildet er fra La Florida, et dike her i San Luis.

Postsystem

Jeg har fått tilsendt en pakke. Uten at jeg vet det sikkert vil jeg tro det er pakken fra min venn Aksel som omsider har funnet veien til San Luis. Det er på alle måter hyggelig, både fordi jeg kan få tak i innholdet og fordi det gir en innsikt i postsystemet i Argentina. Nå har jeg ikke vært å hentet pakken enda, så den største testen gjenstår, men førsteinntrykket er ikke det beste. Fra før hadde jeg tenkt at det var et rotete system, men nå har jeg tvert i mot fått inntrykk av at det er svært organisert. Det er organisert best mulig for å presse penger ut av folk.

Fredag klokken halv to kom det et menneske på døren og leverte en lapp om at jeg hadde blitt tilsendt en pakke fra Norge. Pakken kunne jeg hente på byens hovedpostkontor mellom klokken 08:30 og 10:30 hver onsdag og fredag. Hele fire timer i uken er posten åpen altså. Ingen har kunnet svare meg på hva de ansatte ved postkontoret gjør på resten av tiden, og for å være helt ærlig tror jeg argentinerne er like fascinert over spørsmålet som jeg er.

Nå kunne jeg levd med de skrale åpningstidene alene, men Correo Argentino har virkelig gjort det de kan for å gjøre livet surt for folk. For å hente pakken må man betale 5 pesos, pluss 2 pesos for hver dag pakken blir oppbevart på postkontoret før man henter den. Siden jeg fikk hentelappen på fredag etter at postkontoret var stengt må jeg vente til onsdag med å hente den, altså i fem dager. Det blir 10 pesos i straffebetaling, og til sammen må jeg ut med 15 pesos for å hente pakken.

Jeg skulle likt å se statistikk over hvilken dag flest hentelapper blir levert ut til kundene. Det skal ikke forbause meg om fredag etter lunsj leder stort på andre dager.

Den hellige treenighet

Jeg har lenge hevdet at det finnes tre argentinere nordmenn flest har hørt om: Maradona, Messi og Che Guevara. Dette har jeg gjentatte ganger fortalt her nede, til noe vekslende respons. Enkelte gleder seg stort over at det i det hele tatt finnes argentinere som er kjente i Norge, mens andre fortviler over hvilke som er kjente. En kommunist og en narkoman er ikke de man helst ønsker skal bli assosiert med landet sitt. Jeg pleier å trøste dem med at Messi har et veldig fint rykte, men det er ikke alle som tar det som store oppmuntringen. Som en i klassen sa det: ”Greit nok at han har et godt rykte nå, men han er noen og 20. Gudene vet hva han kommer til å rote seg bort i når han blir eldre”.

Slik ble det til at de tre kjente argentinerne ble kjent som en narkoman, en kommunist og en fremtidig, eller i hvert fall potensiell, narkoman. Kanskje ikke så rart at folket føler at det er tre dårlige representanter for landet.

Sammenhengen mellom læring og trivsel

Av og til lurer jeg på om den norske skolen egentlig er like håpløs som den argentinske, bare at jeg ikke legger merke til det. Kanskje sitter store deler av klassen og gjør ingenting i Norge også, men siden jeg er en av dem som jobber er det gjerne ikke like påfallende. For det finnes folk som jobber her også. Man må bare lete med lupe for å finne dem. De er godt gjemt mellom sprettende tennisballer, kortspill og folk som sitter og snakker. Og jeg går på en god skole, bare for å ha sagt det.

Ved nærmere ettertanke tror jeg det ikke tingene er like gale hjemme. Når læreren sier det skal bli helt stille her blir det like stille som når man jobber med prosjektarbeid i Norge. Helt stille blir det aldri, det er bare snakk om grader av bråk. Klassen min i fjor, som fikk skylden for å slite ut en norsklærer og et skremmende antall vikarer, har ingenting å stille opp med mot klassen min nå.

Nå ønsker jeg ikke å svartmale bildet; jeg elsker Colegio María Auxiliadora. Det som gjør opp for mangelen på læring og falleferdige lokaler er folkene. Miljøet her er bedre enn alt jeg har opplevd før, og det sier alt om miljøet her og ingenting om miljøet på mine tidligere skoler. Mine medelever er virkelig alle tiders, det går ikke an å si den på en annen måte. Når vi ser film i klassen og tillitseleven insisterer på at vi i valget mellom lyd på filmen og spanske undertekster skal velge undertekstene slik at jeg kan forstå, da vet jeg at folkene her er over gjennomsnittelig hjelpsomme. Ikke for det, egentlig visste jeg det lenge før det skjedde også.

Pizza

Det er ingenting med argentinske pizzaer som vitner om av en stor del av befolkningen er etterkommere av italienere. Jeg trodde aldri jeg skulle si det, men norsk pizza er faktisk å foretrekke.

En typisk hjemmelaget pizza består av ferdigkjøpt pizzabunn, en tilfeldig sammenrøsket tomatsaus og ost. Mye ost. I tillegg kommer en hel haug med ingredienser som jeg aldri selv ville funnet på å spise på pizzaen, spesielt ikke i kombinasjon med hverandre. Det som er fellesnevneren er at kjøtt er uaktuelt. Pizza er stort sett vegetarianermat i Argentina, med unntak for enkelte pizzaer med ansjos eller skinke. Eller begge deler, for den sags skyld. I grunnen er det litt merkelig, i kjøttlandet over noe annet er det ingen som i det hele tatt tenker på å spise kjøtt på pizza.

I går laget jeg middag i vertsfamilien, og til min fortvilelse var det pizza på menyen. Jeg laget maten delvis på diktat fra mine vertsbrødre og delvis slik jeg selv ønsket det. Til slutt endte vi opp med en pizza med kjøtt, en med egg og skinke, en med palmitos, morron og oliven og en med palmitos, morron, oliven, egg og skinke. Den siste kunne ikke jeg fordra, men jeg fikk uhemmet skryt for den, med uttalelser som at den var ”perfekt”. Bilder øverst i posten, for de som ønsker å se hvordan noe sånt ser ut.