Velkommen til Argentina

Hvis du noensinne har lyst til føle deg populær er det bare å flytte til utlandet. Det anbefales på det sterkeste. Jeg sjekket nettopp emailen min for første gang siden jeg dro, og ble nesten overveldet over antall emailer som hadde tikket inn i inboksen på den droye uken jeg har vert vekke. Så kom jeg på at jeg må svare på alle, og begynte å innse problemet med å holde kontakten med folk.

For å begynne med begynnelsen: jeg hadde en fin men lang reise til Argentina. Det hele ble litt mer dramatisk enn ønsket da jeg mistet bagasjen min på vei fra Bergen til Oslo. Jeg har nesten aldri mistet bagasjen mens jeg flyr f ø r, så det er maks uflaks å miste bagasjen når man har den lange reisen videre. Vi ankom Córdoba 1,5 døgn etter avreise fra Bergen, og dro rett til en militærleir der vi ble værende i en uke. Argentina har en lang historie med militærdiktatur, og derfor også en lang historie med et stort militær. Nå er imidlertid landet demokratisk (med en forhatt president, men det er en annen historie), og militæret får mindre penger. For å overleve leier de derfor ut lokaler til leirer og lignende. Jeg må si jeg virkelig har sansen for den løsningen. Ikke at det var nø luksus over leirstedet - tvert imot (40 jenter på en sovesal, tre toaletter som aldri funket ordentlig), men vi hadde det vi trengte og militæret virket fornøyd med å ha oss der. Noe å tenke på for det norske forsvaret, kanskje?

På leiren gjorde vi litt forskjellig, vi hadde spanskkurs og gjorde en del aktiviteter for å bli bedre integrert i det argentinske samfunnet. Aktivitetene inkluderte tangokurs og folklorekurs, to tradisjonelle argentinske danser (ja, det finnes bilder av meg som danser tango. Nei, de blir ikke postet).

I går var siste dagen på leiren, da familiene kom og plukket oss opp. Mine to vertsbrødre hadde vært i Rosario, og tok bussen til Córdoba for å møte meg etterpå. Sammen tok vi bussen i 6,5 timer til San Luis. Bussystemet i Argentina er velutviklet. Jeg overdriver ikke når jeg sier at hver person hadde en Stressless å sitte i. Kanskje ikke akkurat en Ekornesmodell, men det var en stor stol med myke puter og mulighet til å lene den langt tilbake. Akkurat som på første klasse på fly. Vi ankom San Luis klokken 04:30 om natten, ble møtt av vertsfaren min og dro til huset.

Hadde vertsfamilien min bodd i Norge hadde de blitt regnet som nedre middelklasse. Huset har ingen oppvaskemaskin, og er ellers intet arkitektonisk mesterverk per norsk standard. Men det har alt vi trenger, så det er ikke nø problem. Hele familien, spesielt moren, er ekstremt hyggelige. I dag er det bursdagen til den eldste sønnen i familien, så for øyeblikket har vi besøk fra Mendoza. Tre venner av Augusto er her for å feire bursdagen hans. Det er ganske artig, for selv om spansken min er ganske begrenset er de veldig interessert i å snakke med meg. De spør om all slags rare ting, og er helt tydelig ekstremt interessert i sport. Jeg har fått mange spørsmål om hvem som er Norges største atlet (jeg tok et valg og svarte Alexander Dale Oen), Norges beste sprinter (jeg tok et valg og bestemte meg for å ikke dra frem Ndure, så jeg forklarte at vi ikke har berømte sprintere i Norge) og om jeg har hørt om diverse Argentinske fotballspillere. Ganske forutsigbart var de veldig fornøyd med at jeg hadde hørt om Messi og Maradona.

Jeg kommer med noen til om mine opplevelser så langt, men må kjøpe meg en minnepinn først.