Studybuddies

Klassen min hadde fysikkprøve i dag, og i den anledning inviterte min vertsbror to venner hjem til oss for å øve til prøven i går. Den offisielle versjonen var i hvert fall at han inviterte dem hjem til oss, men jeg kan forestille meg at det like mye var dem som inviterte seg selv. Min vertsbror er nemlig et skolelys uten like som på grunnlag av både talent og interesser burde gått på realfagslinje, men av ukjent grunn går på humanistisk i stedet. For meg var uansett besøket svært gunstig. Jeg hadde bestemt meg for at den prøven skulle være den første jeg tok, og grunnet besøket lærte jeg en del mer enn jeg ellers ville gjort.

Jeg bør kanskje nevne at når argentinerne inviterer venner hjem til seg så skjer det på andre premisser enn i Norge. Gjestene er gjester av hele huset, ikke bare av personen de egentlig er der for. Når mine vertsbrødre har besøk blir det sett på som rart hvis jeg ikke er i rommet og snakker med gjestene, til tross for at jeg ikke kjenner dem. Mine venner er dine venner, er tanken. Foreldre kan også være tilstede og snakke med folkene uten at det blir reagert på. Gjestene slipper ikke unna husarbeid, men må delta de også. Min vertsfar har en helt utrolig evne til å få alle som setter en fot i huset til å lage middag eller ta oppvasken.

En annen forskjell er at det er nærmest obligatorisk for gjestene å bruke PC-en i huset til å snakke på sin MSN eller sjekke Fotolog mens den de er på besøk hos henger over skulderen deres. I går ble besøket innledet ved at de to gjestene brukte en halvtime hver på PC-en mens vi drakk sjokolademelk og spiste tortitas. Først i halv ni tiden begynte vi å jobbe, men da viste til gjengjeld alle en arbeidsvilje som jeg ikke har sett maken til hos argentinere før. En i klassen sa for noen uker siden at i Argentina gjør ingen noe med skolearbeid før de er nødt, men da er de veldig flinke. At de normalt ikke gjør noe opplever jeg hver dag, men det var først i går jeg skjønte hva hun mente med at de også kan være flinke. Vi sier at skippertak er typisk norsk, men jeg kan forsikre dere om at vi deler den skikken med andre.

For meg var det nærmest surrealistisk å sitte og diskutere Newtons lover på spansk. For et år siden snakket jeg ikke språket i det hele tatt, mens nå klarer jeg å henge med på noe såpass spesielt. Riktignok tok jeg til å slå hodet i bordet en gang (ikke bare en måte å uttrykke seg på, jeg slo faktisk hodet mot bordet) etter at jeg hadde begynt å forklare noe men ikke visste hvordan jeg skulle fortsette, men stort sett gikk det fint. Når jeg satt fast begynte gjestene å leke gjetteleken for å komme frem til hva jeg ønsket å si, og på den måten fikk jeg sagt en del også.

Besøket ble avsluttet ved at faren til ene gjesten kom for å hente ham. Faren ble værende i huset i omtrent en halvtime mens han diskuterte om formuleringen av Newtons første lov var foreldet med mine vertsforeldre og min vertsbror. Da de omsider skulle til å gå og holdt på med den obligatoriske runden med avskjedskyss falt oppmerksomheten på meg. Faren viste som alle andre her nede stor interesse for Norge, og alle ble stående å snakke en halvtime til. Vi endte opp med å diskutere om man trenger rømme for å lage rømmegrøt, en klassiker. Jeg sa for lenge siden at jeg kunne lage rømmegrøt til familien en dag (jeg lager mat to ganger i uken), men planene falt i grus da jeg oppdaget at de ikke selger rømme i San Luis. Siden den gang har min vertsfar argumentert med at en ingrediens ikke kan være så viktig i måltidet og foreslått diverse nære substitutter. Jeg har hele tiden hevdet at rømmen er nokså essensiell for smaken, og at det neppe vil bli det samme om man bruker kremost i stedet. Faren til gjesten var forøvrig hjertelig enig med min vertsfar, så nå begynner jeg virkelig å føle gruppepresset for å lage kremostgrøt.

Selve fysikkprøven gikk overraskende nok ganske bra. Jeg ble reddet av at halvparten av oppgavene bare var matte, så mine manglende spanskkunnskaper var bare et problem på den ene delen.