I dag hadde klassen min samfunnsfagprøve. Jeg kunne naturlig nok ikke ha prøven, og fikk lov til å være andre steder mens de andre jobbet med den. Først gikk jeg litt rundt på den store uteplassen, men etter hvert fant jeg ut at det var for kaldt for det og slo meg ned på en benk i gangen utenfor klasserommet. Der ble jeg ikke sittende lenge. En jente fra avgangsklassen kjente meg igjen og tok meg med til klasserommet deres (alle kjenner meg igjen på skolen. Jeg ble presentert av rektor første dagen, pluss at jeg er en av svært få blonde). De hadde ikke time, men en slags kosetime der de spiste kaker. Jeg ble umiddelbart omringet, matet med kjeks og mate og beordret til å fortelle om meg selv og Norge. Innen fem minutter var gått var jeg invitert både på rugbytrening og på fest.
Episoden i dag er kanskje det mest ekstreme eksempelet på argentinsk snillhet, men stort sett er alle slik. Jeg har aldri vært et sted der folk er så glade for å ha meg der før. Ikke at jeg føler meg uvelkommen på skolen i Norge, men jeg får ikke like overveldende respons på min tilstedeværelse. Nå innbiller jeg meg ikke at jeg fortsatt vil være en attraksjon om noen måneder, så jeg har tenkt å utnytte situasjonen mens den er her. Det er nå det er lett å skaffe seg venner, og det må jeg utnytte.
Lærerne er også veldig glade for å ha meg der. De går ut i fra at jeg ikke snakker spansk i det hele tatt, og blir alltid positivt overrasket når jeg forstår dem. Geografilæreren var veldig fornøyd bare fordi jeg fortalte at vi ikke har vulkanutbrudd, jordskjelv eller tørke i Norge, men at vi av og til har oversvømmelser og ras. I tillegg kunne jeg fortelle at Napoleon ikke okkuperte Norge, noe som også vakte stor begeistring hos henne. Engelsklæreren min var overbegeistret for at jeg snakket engelsk (resten av klassen er svært dårlige i engelsk), og at jeg sa ja til å ta engelskprøven jeg ikke hadde lest til. Jeg lot heller være å fortelle henne at jeg har 11 års engelskundervisning bak meg, mens de andre i klassen bare har tre, og at prøven var skammelig enkel for meg. Det at jeg tok prøven førte også til at jeg har skrevet en dato i juli på en prøve, og det er det ikke mange nordmenn som har gjort!
torsdag 31. juli 2008
Første dag på skolen over
Norske elever er definitivt ikke verdens mest bråkete. De er ikke i nærheten en gang. Dette var kaos.
lørdag 26. juli 2008
Velkommen til Argentina
Hvis du noensinne har lyst til føle deg populær er det bare å flytte til utlandet. Det anbefales på det sterkeste. Jeg sjekket nettopp emailen min for første gang siden jeg dro, og ble nesten overveldet over antall emailer som hadde tikket inn i inboksen på den droye uken jeg har vert vekke. Så kom jeg på at jeg må svare på alle, og begynte å innse problemet med å holde kontakten med folk.
For å begynne med begynnelsen: jeg hadde en fin men lang reise til Argentina. Det hele ble litt mer dramatisk enn ønsket da jeg mistet bagasjen min på vei fra Bergen til Oslo. Jeg har nesten aldri mistet bagasjen mens jeg flyr f ø r, så det er maks uflaks å miste bagasjen når man har den lange reisen videre. Vi ankom Córdoba 1,5 døgn etter avreise fra Bergen, og dro rett til en militærleir der vi ble værende i en uke. Argentina har en lang historie med militærdiktatur, og derfor også en lang historie med et stort militær. Nå er imidlertid landet demokratisk (med en forhatt president, men det er en annen historie), og militæret får mindre penger. For å overleve leier de derfor ut lokaler til leirer og lignende. Jeg må si jeg virkelig har sansen for den løsningen. Ikke at det var nø luksus over leirstedet - tvert imot (40 jenter på en sovesal, tre toaletter som aldri funket ordentlig), men vi hadde det vi trengte og militæret virket fornøyd med å ha oss der. Noe å tenke på for det norske forsvaret, kanskje?
På leiren gjorde vi litt forskjellig, vi hadde spanskkurs og gjorde en del aktiviteter for å bli bedre integrert i det argentinske samfunnet. Aktivitetene inkluderte tangokurs og folklorekurs, to tradisjonelle argentinske danser (ja, det finnes bilder av meg som danser tango. Nei, de blir ikke postet).
I går var siste dagen på leiren, da familiene kom og plukket oss opp. Mine to vertsbrødre hadde vært i Rosario, og tok bussen til Córdoba for å møte meg etterpå. Sammen tok vi bussen i 6,5 timer til San Luis. Bussystemet i Argentina er velutviklet. Jeg overdriver ikke når jeg sier at hver person hadde en Stressless å sitte i. Kanskje ikke akkurat en Ekornesmodell, men det var en stor stol med myke puter og mulighet til å lene den langt tilbake. Akkurat som på første klasse på fly. Vi ankom San Luis klokken 04:30 om natten, ble møtt av vertsfaren min og dro til huset.
Hadde vertsfamilien min bodd i Norge hadde de blitt regnet som nedre middelklasse. Huset har ingen oppvaskemaskin, og er ellers intet arkitektonisk mesterverk per norsk standard. Men det har alt vi trenger, så det er ikke nø problem. Hele familien, spesielt moren, er ekstremt hyggelige. I dag er det bursdagen til den eldste sønnen i familien, så for øyeblikket har vi besøk fra Mendoza. Tre venner av Augusto er her for å feire bursdagen hans. Det er ganske artig, for selv om spansken min er ganske begrenset er de veldig interessert i å snakke med meg. De spør om all slags rare ting, og er helt tydelig ekstremt interessert i sport. Jeg har fått mange spørsmål om hvem som er Norges største atlet (jeg tok et valg og svarte Alexander Dale Oen), Norges beste sprinter (jeg tok et valg og bestemte meg for å ikke dra frem Ndure, så jeg forklarte at vi ikke har berømte sprintere i Norge) og om jeg har hørt om diverse Argentinske fotballspillere. Ganske forutsigbart var de veldig fornøyd med at jeg hadde hørt om Messi og Maradona.
Jeg kommer med noen til om mine opplevelser så langt, men må kjøpe meg en minnepinn først.
For å begynne med begynnelsen: jeg hadde en fin men lang reise til Argentina. Det hele ble litt mer dramatisk enn ønsket da jeg mistet bagasjen min på vei fra Bergen til Oslo. Jeg har nesten aldri mistet bagasjen mens jeg flyr f ø r, så det er maks uflaks å miste bagasjen når man har den lange reisen videre. Vi ankom Córdoba 1,5 døgn etter avreise fra Bergen, og dro rett til en militærleir der vi ble værende i en uke. Argentina har en lang historie med militærdiktatur, og derfor også en lang historie med et stort militær. Nå er imidlertid landet demokratisk (med en forhatt president, men det er en annen historie), og militæret får mindre penger. For å overleve leier de derfor ut lokaler til leirer og lignende. Jeg må si jeg virkelig har sansen for den løsningen. Ikke at det var nø luksus over leirstedet - tvert imot (40 jenter på en sovesal, tre toaletter som aldri funket ordentlig), men vi hadde det vi trengte og militæret virket fornøyd med å ha oss der. Noe å tenke på for det norske forsvaret, kanskje?
På leiren gjorde vi litt forskjellig, vi hadde spanskkurs og gjorde en del aktiviteter for å bli bedre integrert i det argentinske samfunnet. Aktivitetene inkluderte tangokurs og folklorekurs, to tradisjonelle argentinske danser (ja, det finnes bilder av meg som danser tango. Nei, de blir ikke postet).
I går var siste dagen på leiren, da familiene kom og plukket oss opp. Mine to vertsbrødre hadde vært i Rosario, og tok bussen til Córdoba for å møte meg etterpå. Sammen tok vi bussen i 6,5 timer til San Luis. Bussystemet i Argentina er velutviklet. Jeg overdriver ikke når jeg sier at hver person hadde en Stressless å sitte i. Kanskje ikke akkurat en Ekornesmodell, men det var en stor stol med myke puter og mulighet til å lene den langt tilbake. Akkurat som på første klasse på fly. Vi ankom San Luis klokken 04:30 om natten, ble møtt av vertsfaren min og dro til huset.
Hadde vertsfamilien min bodd i Norge hadde de blitt regnet som nedre middelklasse. Huset har ingen oppvaskemaskin, og er ellers intet arkitektonisk mesterverk per norsk standard. Men det har alt vi trenger, så det er ikke nø problem. Hele familien, spesielt moren, er ekstremt hyggelige. I dag er det bursdagen til den eldste sønnen i familien, så for øyeblikket har vi besøk fra Mendoza. Tre venner av Augusto er her for å feire bursdagen hans. Det er ganske artig, for selv om spansken min er ganske begrenset er de veldig interessert i å snakke med meg. De spør om all slags rare ting, og er helt tydelig ekstremt interessert i sport. Jeg har fått mange spørsmål om hvem som er Norges største atlet (jeg tok et valg og svarte Alexander Dale Oen), Norges beste sprinter (jeg tok et valg og bestemte meg for å ikke dra frem Ndure, så jeg forklarte at vi ikke har berømte sprintere i Norge) og om jeg har hørt om diverse Argentinske fotballspillere. Ganske forutsigbart var de veldig fornøyd med at jeg hadde hørt om Messi og Maradona.
Jeg kommer med noen til om mine opplevelser så langt, men må kjøpe meg en minnepinn først.
onsdag 16. juli 2008
Avreise om 11 timer
Om 11 timer er det avreise fra Flesland. Etter å ha sett frem til dette i månedsvis er det merkelig å tenke på at det er så kort tid til jeg reiser. Det at jeg skal reise er så mye mer virkelig nå enn det var for noen uker siden, forståelig nok. Nå ligger det en pakket koffert på gulvet, og jeg vet at på denne tiden i morgen så gjør den ikke det mer, for da er både den og jeg på Heathrow.
Reiseruten er som følger:
Bergen - Oslo - London - São Paulo (mellomlanding) - Buenos Aires - Córdoba
I London blir det ankomst i den beryktede Terminal 5. Terminalen stod ferdig den 8. april i år, og har lenge blitt kritisert for å ha for få sitteplasser og å generelt være for dårlig for å ha kostet 4,3 milliarder pund. Inntrykket av terminalen ble ikke bedre etter at den åpnet. Wikipedia skriver at 28000 kofferter ble feilsendt og 500 flyvninger kansellert på de første 10 dagene. Ting har heldigvis blitt bedre siden den gang, men britiske medier lar sjelden en sjanse gå fra seg for å kritisere terminalen. Men i motsetning til Gardermoen har ikke stedet rykte på seg for å være et sted der Øst-Europeiske bander herjer fritt.
Reiseruten er som følger:
Bergen - Oslo - London - São Paulo (mellomlanding) - Buenos Aires - Córdoba
I London blir det ankomst i den beryktede Terminal 5. Terminalen stod ferdig den 8. april i år, og har lenge blitt kritisert for å ha for få sitteplasser og å generelt være for dårlig for å ha kostet 4,3 milliarder pund. Inntrykket av terminalen ble ikke bedre etter at den åpnet. Wikipedia skriver at 28000 kofferter ble feilsendt og 500 flyvninger kansellert på de første 10 dagene. Ting har heldigvis blitt bedre siden den gang, men britiske medier lar sjelden en sjanse gå fra seg for å kritisere terminalen. Men i motsetning til Gardermoen har ikke stedet rykte på seg for å være et sted der Øst-Europeiske bander herjer fritt.
Visumpapirer, del 3
Det er knapt grenser for hvor mye styr det skal være å få visum til Argentina. Til tross for at ambassaden har vært samarbeidsvillig har det blitt mye sending av papirer fra Oslo til Bergen, og omvendt. På mandag sendte vi inn det siste skjemaet de trengte på mail (ambassaden hadde sagt dette var greit), men i morges viste det seg at de trengte skjemaet både på mail og i originalversjon. Hadde vi visst dette på mandag hadde vi selvfølgelig sendt det i posten, men når det bare er litt over et døgn til jeg skal reise kunne det blitt litt risikabelt. Jeg vil nødig stå på Gardermoen i morgen uten pass og visum, for å si det sånn. Løsningen ble derfor at jeg forandrer flybiletten min til Oslo fra klokken 11:05 til klokken 09:20. Når jeg kommer til Oslo skal jeg ta flytoget til Nationaltheateret, gå 1,1 km til den Argentinske ambassaden og overrekke skjemaet personlig. Da får jeg i samme slengen utlevert passet mitt med visum, og jeg kan ta flytoget tilbake til Gardermoen og sette meg på flyet til London, som går i fem-tiden.
Jeg hadde på ingen måte innbilt meg at morgendagen kom til å bli avslappende, men planene nå gjør den litt mer stressende enn jeg liker.
Jeg hadde på ingen måte innbilt meg at morgendagen kom til å bli avslappende, men planene nå gjør den litt mer stressende enn jeg liker.
tirsdag 15. juli 2008
Avskjedssamtale
Mine besteforeldre ringte i dag, slik de for lengst hadde varslet at de ville gjøre. Selve telefonsamtalen var derfor ingen overraskelse, men innholdet i den var litt overveldende. Mens min mormor til en forandring virket som om hun ikke helt visste hva hun skulle si, stilte morfar godt forberedt.
Morfar: Du er heldig som lever i den tiden du gjør. Da vi var unge fikk vi ikke lov å dra lengre enn til Askøyen.
Mormor sier noe i bakgrunnen.
Morfar: Det var mens tyskerne var her. Men du lever i en annen verden der du kan dra dit du vil. Da jeg skulle til Oslo da jeg var ung måtte jeg sykle frem og tilbake, men det slipper du. Så nå drar du langt vekk, og det skal du være glad for. Også må du ha lykke til.
Min morfar har holdt en del taler i sitt liv, kan man si. Jeg har en mistanke om at også denne hadde manus.
Morfar: Du er heldig som lever i den tiden du gjør. Da vi var unge fikk vi ikke lov å dra lengre enn til Askøyen.
Mormor sier noe i bakgrunnen.
Morfar: Det var mens tyskerne var her. Men du lever i en annen verden der du kan dra dit du vil. Da jeg skulle til Oslo da jeg var ung måtte jeg sykle frem og tilbake, men det slipper du. Så nå drar du langt vekk, og det skal du være glad for. Også må du ha lykke til.
Min morfar har holdt en del taler i sitt liv, kan man si. Jeg har en mistanke om at også denne hadde manus.
søndag 13. juli 2008
Visumpapirer, del 2
Jeg skrev tidligere om alle papirene jeg måtte ha for å få visum til Argentina. Siden jeg skrev den posten har medlemmene av husstanden til sammen vært på tre besøk på Tinghuset, to på Statens hus, to på ligningskontoret og et på politihuset samt skrevet mail til Hordaland Politidistrikt og godsnakket med to offentlig ansatte. Alt for å skaffe det jeg trenger for å søke om visum. Prosessen er fortsatt ikke ferdig, og i morgen må min far avlegge enda et besøk til Tinghuset og Statens hus.
Det viste seg nemlig at det jeg sendte inn av papirer første gangen ikke var godt nok, og jeg måtte fylle ut noen skjema på nytt og skaffe noen flere attester. Nå er heldigvis visumet snart i boks, da den Argentinske ambassaden har sett seg lei av at vi fyller ut det ene skjemaet feil og fylt det ut for oss, så må min far bare signere og få notarialbekreftelse og stempel fra Fylkesmannen på det. Siden det er så kort tid til avreise nå har ambassaden gått med på at vi skal scanne skjemaet og maile det i stedet for å sende det med post. Så kan man spørre seg hva som er poenget med å ha alle stemplene på skjemaet når ambassaden ikke mottar orginalen allikevel.
En ting er i hvert fall klart etter dette visumstyret:
Argentinere er glade i stempel.
Det viste seg nemlig at det jeg sendte inn av papirer første gangen ikke var godt nok, og jeg måtte fylle ut noen skjema på nytt og skaffe noen flere attester. Nå er heldigvis visumet snart i boks, da den Argentinske ambassaden har sett seg lei av at vi fyller ut det ene skjemaet feil og fylt det ut for oss, så må min far bare signere og få notarialbekreftelse og stempel fra Fylkesmannen på det. Siden det er så kort tid til avreise nå har ambassaden gått med på at vi skal scanne skjemaet og maile det i stedet for å sende det med post. Så kan man spørre seg hva som er poenget med å ha alle stemplene på skjemaet når ambassaden ikke mottar orginalen allikevel.
En ting er i hvert fall klart etter dette visumstyret:
Argentinere er glade i stempel.
fredag 4. juli 2008
Hesteferie i praksis
Jeg skal aldri skaffe meg hest. Det har jeg for så vidt vært bestemt på lenge, men jeg er enda mer overbevist om det nå. I morgen setter vi kursen for hytten med tre hester på slep, og det viser seg at den delen med de tre hestene virkelig kan bli vrien å få til. For det første er det HØYST usikkert om alle tre faktisk går på hengeren, og for det andre finnes det haugevis med regler om hvordan man skal behandle dyrene hvis de først går inn på hengeren. På en kjøretur på 4,5 timer har disse dyrene en lovfestet (!) rett til tre pauser. De får også ikke lov til å stå på hengeren i mer enn 8 timer på et døgn. Det skal i utgangspunktet gå fint, men hvis ting begynner å gå gale på veien risikerer vi overnatting på Hardangervidden.
Etter å ha hørt om disse reglene innså jeg at jeg aldri kan skaffe meg dyr, spesielt ikke hest. Tidligere har jeg bare ikke hatt et ønske om å skaffe meg dyr, men nå vet jeg at dersom jeg ønsker å holde rullebladet mitt rent er det umulig. Hadde jeg hatt et dyr hadde jeg gitt blaffen i reglene og gjort som det passet meg. Følgelig ville jeg også fått dyretilsynet på døren temmelig fort. Nei, jeg skal ikke ha meg noen hest. Og hvis jeg en gang i fremtiden får unger som maser om at de har lyst på en skal jeg flytte til Mexico City med dem. Der er det forhåpentligvis nok smog til at det er uaktuelt.
Etter å ha hørt om disse reglene innså jeg at jeg aldri kan skaffe meg dyr, spesielt ikke hest. Tidligere har jeg bare ikke hatt et ønske om å skaffe meg dyr, men nå vet jeg at dersom jeg ønsker å holde rullebladet mitt rent er det umulig. Hadde jeg hatt et dyr hadde jeg gitt blaffen i reglene og gjort som det passet meg. Følgelig ville jeg også fått dyretilsynet på døren temmelig fort. Nei, jeg skal ikke ha meg noen hest. Og hvis jeg en gang i fremtiden får unger som maser om at de har lyst på en skal jeg flytte til Mexico City med dem. Der er det forhåpentligvis nok smog til at det er uaktuelt.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
Innlegg
