Rødt, slik at du ikke skal miste det

Jeg må innrømme at det ikke var mitt stolteste øyeblikk da jeg mistet passet mitt. Av alt jeg hadde var passet det viktigste av alt. Som en liten meg i papirform. Men for å se på den positive siden har dette gitt meg mer innsikt i hvor fjern den problemstillingen er for argentinerne flest.

Jeg har fått hele tre forslag til ting jeg kan gjøre:
1. Sende SMS ”pass” til 2112 og se om det dukker opp
2. Skaffe meg nytt og tape det til armen med ducktape
3. Gi blaffen og bli værende i Argentina.

Det er bare min pasifistiske natur som gjør at mennesket som kom med forslag nr. 1 fortsatt lever. I tillegg har jeg møtt en del mennesker som mener det ikke spiller en rolle om man har pass eller ikke, for de har jo ikke pass. Ingen har foreslått at jeg bør dra til den norske ambassaden i Buenos Aires for å skaffe meg nytt. Den idéen måtte jeg komme opp med helt selv. Den 12. januar blir det tur, med følge fra utvekslingsorganisasjonen for å sørge for at jeg ikke roter meg vekk på veien.

Ferier

Sommerferie og juleferie samtidig har vist seg å være minst en ferie for mye. Kjedsomheten er komplett. Jeg har perfeksjonert kunsten å gå rundturer i huset. Fra rommet mitt til stuen, til ytterdøren, opp trappen, forbi soverommene og inn på badet, der jeg stopper for å vurdere om det har gått lang nok tid siden sist gang jeg tok en dusj til at jeg kan ta en til. Det mest interessante jeg møter på veien er noen biller på størrelse med druer og mine vertsbrødre lettere henslengt på gulvet mens de spiller Playstation. Playstation 2, faktisk. Kremen av kremen av spillkonsoller i Argentina. Treeren har ikke kommet hit enda. Wii er kommet, men var hovedattraksjonen på en teknologimesse i september. Så vanlig er den.

Høydepunktene er våre ukentlige samlinger med vennegruppen, samt noen spontane påfunn med de andre utvekslingselevene i området. På første juledag fant vi ut klokken syv om ettermiddagen at vi hadde lyst til å finne på noe. Vi endte opp på uterestaurant klokken 12 om natten. Slikt er gøy.

Jeg avslutter med noen bilder fra de siste dagene på skolen før ferien.

Skillingsboller

Er det en ting vennegruppen min er flink til er det å organisere sammenkomster. For å markere noe eller bare for å slå i hjel en søndags ettermiddag. Etter at de slo til med overraskelsesbesøk på bursdagen min følte jeg at det var min tur å gi noe tilbake.

I anledning avskjedsbesøket til en jente som skal flytte til Entre Rios lagde jeg skillingsboller. En hel haug - over 100 stykker. Argentinerne har et skremmende sukkerinntak, og for å tilpasse bollene til deres smak holdt jeg ikke tilbake på sukkeret. Resultatet ble etter min mening bra søtt, men det var tydelig at ikke alle var fornøyde.

Da vi dro på supermarkedet for å handle pizzabunner begynte denne diskusjonen:
- Jeg har lyst på kjeks! Vi kjøper noen kjekspakker da!
- Vi har jo de greiene Erle laget, hva skal vi med kjeks i tillegg?
- Jeg har lyst på noe søtt, vi kjøper søte kjeks.
- De greiene Erle laget er jo søte...
- Nei. De er sursøte.

Såpass. Men til tross for enkelte klager ble alt spist opp, oppskriften oversatt til spansk og jeg invitert hjem til en venn av meg for å lage flere.

God jul!

Jeg finner det noe artig at jeg dagen etter å ha laget dette kunstverket ble tilsendt denne artikkelen.

Stryk i alt

Det kan diskuteres om skoleåret slutter eller begynner i desember. Jeg har en klassekamerat som ikke har gjort noe i hele år, og føligelig stryker i alle fagene bortsett fra to. På en uke i desember må han ta ni prøver for å slippe å ta året om igjen. Sommerferien har definitivt ikke begynt for hans del, for å si det sånn. Lykke til!