Sammenhengen mellom læring og trivsel

Av og til lurer jeg på om den norske skolen egentlig er like håpløs som den argentinske, bare at jeg ikke legger merke til det. Kanskje sitter store deler av klassen og gjør ingenting i Norge også, men siden jeg er en av dem som jobber er det gjerne ikke like påfallende. For det finnes folk som jobber her også. Man må bare lete med lupe for å finne dem. De er godt gjemt mellom sprettende tennisballer, kortspill og folk som sitter og snakker. Og jeg går på en god skole, bare for å ha sagt det.

Ved nærmere ettertanke tror jeg det ikke tingene er like gale hjemme. Når læreren sier det skal bli helt stille her blir det like stille som når man jobber med prosjektarbeid i Norge. Helt stille blir det aldri, det er bare snakk om grader av bråk. Klassen min i fjor, som fikk skylden for å slite ut en norsklærer og et skremmende antall vikarer, har ingenting å stille opp med mot klassen min nå.

Nå ønsker jeg ikke å svartmale bildet; jeg elsker Colegio María Auxiliadora. Det som gjør opp for mangelen på læring og falleferdige lokaler er folkene. Miljøet her er bedre enn alt jeg har opplevd før, og det sier alt om miljøet her og ingenting om miljøet på mine tidligere skoler. Mine medelever er virkelig alle tiders, det går ikke an å si den på en annen måte. Når vi ser film i klassen og tillitseleven insisterer på at vi i valget mellom lyd på filmen og spanske undertekster skal velge undertekstene slik at jeg kan forstå, da vet jeg at folkene her er over gjennomsnittelig hjelpsomme. Ikke for det, egentlig visste jeg det lenge før det skjedde også.