Klassen min hadde fysikkprøve i dag, og i den anledning inviterte min vertsbror to venner hjem til oss for å øve til prøven i går. Den offisielle versjonen var i hvert fall at han inviterte dem hjem til oss, men jeg kan forestille meg at det like mye var dem som inviterte seg selv. Min vertsbror er nemlig et skolelys uten like som på grunnlag av både talent og interesser burde gått på realfagslinje, men av ukjent grunn går på humanistisk i stedet. For meg var uansett besøket svært gunstig. Jeg hadde bestemt meg for at den prøven skulle være den første jeg tok, og grunnet besøket lærte jeg en del mer enn jeg ellers ville gjort.
Jeg bør kanskje nevne at når argentinerne inviterer venner hjem til seg så skjer det på andre premisser enn i Norge. Gjestene er gjester av hele huset, ikke bare av personen de egentlig er der for. Når mine vertsbrødre har besøk blir det sett på som rart hvis jeg ikke er i rommet og snakker med gjestene, til tross for at jeg ikke kjenner dem. Mine venner er dine venner, er tanken. Foreldre kan også være tilstede og snakke med folkene uten at det blir reagert på. Gjestene slipper ikke unna husarbeid, men må delta de også. Min vertsfar har en helt utrolig evne til å få alle som setter en fot i huset til å lage middag eller ta oppvasken.
En annen forskjell er at det er nærmest obligatorisk for gjestene å bruke PC-en i huset til å snakke på sin MSN eller sjekke Fotolog mens den de er på besøk hos henger over skulderen deres. I går ble besøket innledet ved at de to gjestene brukte en halvtime hver på PC-en mens vi drakk sjokolademelk og spiste tortitas. Først i halv ni tiden begynte vi å jobbe, men da viste til gjengjeld alle en arbeidsvilje som jeg ikke har sett maken til hos argentinere før. En i klassen sa for noen uker siden at i Argentina gjør ingen noe med skolearbeid før de er nødt, men da er de veldig flinke. At de normalt ikke gjør noe opplever jeg hver dag, men det var først i går jeg skjønte hva hun mente med at de også kan være flinke. Vi sier at skippertak er typisk norsk, men jeg kan forsikre dere om at vi deler den skikken med andre.
For meg var det nærmest surrealistisk å sitte og diskutere Newtons lover på spansk. For et år siden snakket jeg ikke språket i det hele tatt, mens nå klarer jeg å henge med på noe såpass spesielt. Riktignok tok jeg til å slå hodet i bordet en gang (ikke bare en måte å uttrykke seg på, jeg slo faktisk hodet mot bordet) etter at jeg hadde begynt å forklare noe men ikke visste hvordan jeg skulle fortsette, men stort sett gikk det fint. Når jeg satt fast begynte gjestene å leke gjetteleken for å komme frem til hva jeg ønsket å si, og på den måten fikk jeg sagt en del også.
Besøket ble avsluttet ved at faren til ene gjesten kom for å hente ham. Faren ble værende i huset i omtrent en halvtime mens han diskuterte om formuleringen av Newtons første lov var foreldet med mine vertsforeldre og min vertsbror. Da de omsider skulle til å gå og holdt på med den obligatoriske runden med avskjedskyss falt oppmerksomheten på meg. Faren viste som alle andre her nede stor interesse for Norge, og alle ble stående å snakke en halvtime til. Vi endte opp med å diskutere om man trenger rømme for å lage rømmegrøt, en klassiker. Jeg sa for lenge siden at jeg kunne lage rømmegrøt til familien en dag (jeg lager mat to ganger i uken), men planene falt i grus da jeg oppdaget at de ikke selger rømme i San Luis. Siden den gang har min vertsfar argumentert med at en ingrediens ikke kan være så viktig i måltidet og foreslått diverse nære substitutter. Jeg har hele tiden hevdet at rømmen er nokså essensiell for smaken, og at det neppe vil bli det samme om man bruker kremost i stedet. Faren til gjesten var forøvrig hjertelig enig med min vertsfar, så nå begynner jeg virkelig å føle gruppepresset for å lage kremostgrøt.
Selve fysikkprøven gikk overraskende nok ganske bra. Jeg ble reddet av at halvparten av oppgavene bare var matte, så mine manglende spanskkunnskaper var bare et problem på den ene delen.
fredag 29. august 2008
Gymlærer for en formiddag
Jeg har ivrig fortalt om min fortid som basketspiller her nede. Litt for ivrig kan det virke som. Etter å ha fortalt om det til noen damer i kirken på søndag ble jeg i hvert fall invitert til å være assistent-gymlærer for elevene ved Den evangeliske skolen den torsdagen, for da skulle de lære basket. Jeg gjør ikke på så mye om dagene, og takket derfor ja til tilbudet.
Følgelig ble det til at jeg i går i stedet for å sove til langt ut på formiddagen satte på vekkerklokke og jobbet som gymlærer før skolen. Klassen bestod av omtrent 15 jenter, og vi hadde en fin tid vil jeg si. Jeg innså i begynnelsen av timen at jeg kanskje burde ha lagt mitt mer vekt på at det var en fortid som basketspiller da jeg var i kirken den søndagen, og ikke noe jeg holdt på med så mye nå lenger. Da var det imidlertid for sent å bakke ut, og jeg måtte gjøre det beste ut av det. Litt pinlig ble det da jeg hadde problemer med å gjøre lay-ups slik hovedgymlæreren forklarte at det skulle gjøres, men jeg kom meg over den dårlige begynnelsen og fikk vist litt av gamle kunster etter hvert. Faktisk ble timen en såpass stor suksess at jeg ble invitert til å komme tilbake en uke senere for å lære fra meg mer.
Det er ikke bare mine erfaringer med basket jeg har lagt ut om her nede, jeg har også fortalt en del om hvordan jeg i Norge driver med curling. Dessverre er det ingen som har invitert meg til å hjelpe til med curlingtimer. Av en eller grunn tviler jeg på at noen kommer til å gjøre det også.
Følgelig ble det til at jeg i går i stedet for å sove til langt ut på formiddagen satte på vekkerklokke og jobbet som gymlærer før skolen. Klassen bestod av omtrent 15 jenter, og vi hadde en fin tid vil jeg si. Jeg innså i begynnelsen av timen at jeg kanskje burde ha lagt mitt mer vekt på at det var en fortid som basketspiller da jeg var i kirken den søndagen, og ikke noe jeg holdt på med så mye nå lenger. Da var det imidlertid for sent å bakke ut, og jeg måtte gjøre det beste ut av det. Litt pinlig ble det da jeg hadde problemer med å gjøre lay-ups slik hovedgymlæreren forklarte at det skulle gjøres, men jeg kom meg over den dårlige begynnelsen og fikk vist litt av gamle kunster etter hvert. Faktisk ble timen en såpass stor suksess at jeg ble invitert til å komme tilbake en uke senere for å lære fra meg mer.
Det er ikke bare mine erfaringer med basket jeg har lagt ut om her nede, jeg har også fortalt en del om hvordan jeg i Norge driver med curling. Dessverre er det ingen som har invitert meg til å hjelpe til med curlingtimer. Av en eller grunn tviler jeg på at noen kommer til å gjøre det også.
søndag 24. august 2008
Fiesta de 15
En stor argentinsk tradisjon er ”Fiesta de 15” som blir feiret når jentene fyller 15 år. For å feire begivenheten er det to muligheter, enten kan familien reise til Disneyworld i USA eller til Brasil, eller så kan de holde en stor fest. I går var jeg på en slik fest til en jente i klassen. Det var en stilig affære, og kan best beskrives som en blanding mellom en konfirmasjon og et disko.
Festen begynte klokken 21 og ble holdt i en ”salong” i et industriområde. Jeg hadde vært hos en i klassen og gjort meg klar, og i kjent søramerikansk stil kom vi lovlig sent til festen. Rundt klokken halv elleve entret vi salongen, som var pyntet til de grader.
Jeg satt på bord med noen av mine klassekamerater og en gutt ingen av oss kjente. Kort oppsummert var det mine klassekamerater som stod for praten, mens jeg og han bare var der. Det kom noen klassekamerater fra andre bord bort av og til, og de hadde jeg noen kortere samtaler med, men ellers var det nokså kjedelig. Fra et av våre nabobord kom det til stadighet folk og fortalte om hva de snakket om. Først kom noen jenter og fortalte tydelig oppgitt at de snakket om ”Rosa”, en historisk argentinsk skikkelse. Jeg kikket bort på bordet, og alle lot til å være i aktiv samtale. Noen minutter senere kom noen andre jenter bort, disse mer fascinert enn oppgitt, og fortalte at de snakket om Perón. Nå var samtalen gått over i opphetet diskusjon så det ut til. Til slutt kom en gutt fra bordet bort til oss og slo seg ned. Hva snakker dere om nå, spurte vi, og han kunne fortelle at de snakket om problemene til kjæresten til Mario. Det tidige var at nå var bordet nesten tomt, med unntak av Mario, kjæresten og en ukjent jente. Kanskje politikk ikke er så gale samtaleemne på fester likevel.
Første delen av festen hadde mange likhetstrekk med en konfirmasjon. Vi spiste fireretters middag, så bilder og hørte tale. Forskjellene var at hovedpersonen ikke stilte i bunad, men i brudekjole, og at det ble spilt musikk konstant. I ett-tiden en gang ble imidlertid lyset slått av og diskoen begynte. Slektningene ble bare sittende å se på mens vennene tok over showet og danset. Vi danset i to timer, bare avbrutt av jubelscener fordi Argentina scoret mot Nigeria og til slutt vant OL-gull i fotball. Det må nevnes at min vertsbror midt i feiringen klarte å gå heftig på trynet og skade seg såpass mye at de tidligere nevnte Mario og kjæresten brukte den neste timen på å leke leger. I tre-tiden ble lyset slått på igjen og det var tid for kaker. Plutselig var det konfirmasjon igjen, men bare en liten stund. Etterpå var det mer disko, og jeg fikk dansekurs av omtrent fem mennesker samtidig. Det er ikke å anbefale, men jeg satte pris på omtanken. Jeg er ikke flink til å danse i Norge, og følgelig er jeg regelrett katastrofal her nede. Dette er tross alt landet der det å gå på disko i helgene er så sosialt akseptert at rektoren på skolen spurte om hvor mange ganger jeg hadde dratt ut for å danse i et forsøk på small-talk her om dagen.
For eventuelle kvinnelige lesere kan jeg nevne at jeg til tross for null erfaring med høye hæler klarte meg fint med 7 cm høye stiletthæler på festen. Alle mine bekymringer om scener à la Tine reklamen ble satt til skamme, og jeg klarte til og med å danse med skoene.
Festen begynte klokken 21 og ble holdt i en ”salong” i et industriområde. Jeg hadde vært hos en i klassen og gjort meg klar, og i kjent søramerikansk stil kom vi lovlig sent til festen. Rundt klokken halv elleve entret vi salongen, som var pyntet til de grader.
Jeg satt på bord med noen av mine klassekamerater og en gutt ingen av oss kjente. Kort oppsummert var det mine klassekamerater som stod for praten, mens jeg og han bare var der. Det kom noen klassekamerater fra andre bord bort av og til, og de hadde jeg noen kortere samtaler med, men ellers var det nokså kjedelig. Fra et av våre nabobord kom det til stadighet folk og fortalte om hva de snakket om. Først kom noen jenter og fortalte tydelig oppgitt at de snakket om ”Rosa”, en historisk argentinsk skikkelse. Jeg kikket bort på bordet, og alle lot til å være i aktiv samtale. Noen minutter senere kom noen andre jenter bort, disse mer fascinert enn oppgitt, og fortalte at de snakket om Perón. Nå var samtalen gått over i opphetet diskusjon så det ut til. Til slutt kom en gutt fra bordet bort til oss og slo seg ned. Hva snakker dere om nå, spurte vi, og han kunne fortelle at de snakket om problemene til kjæresten til Mario. Det tidige var at nå var bordet nesten tomt, med unntak av Mario, kjæresten og en ukjent jente. Kanskje politikk ikke er så gale samtaleemne på fester likevel.
Første delen av festen hadde mange likhetstrekk med en konfirmasjon. Vi spiste fireretters middag, så bilder og hørte tale. Forskjellene var at hovedpersonen ikke stilte i bunad, men i brudekjole, og at det ble spilt musikk konstant. I ett-tiden en gang ble imidlertid lyset slått av og diskoen begynte. Slektningene ble bare sittende å se på mens vennene tok over showet og danset. Vi danset i to timer, bare avbrutt av jubelscener fordi Argentina scoret mot Nigeria og til slutt vant OL-gull i fotball. Det må nevnes at min vertsbror midt i feiringen klarte å gå heftig på trynet og skade seg såpass mye at de tidligere nevnte Mario og kjæresten brukte den neste timen på å leke leger. I tre-tiden ble lyset slått på igjen og det var tid for kaker. Plutselig var det konfirmasjon igjen, men bare en liten stund. Etterpå var det mer disko, og jeg fikk dansekurs av omtrent fem mennesker samtidig. Det er ikke å anbefale, men jeg satte pris på omtanken. Jeg er ikke flink til å danse i Norge, og følgelig er jeg regelrett katastrofal her nede. Dette er tross alt landet der det å gå på disko i helgene er så sosialt akseptert at rektoren på skolen spurte om hvor mange ganger jeg hadde dratt ut for å danse i et forsøk på small-talk her om dagen.
For eventuelle kvinnelige lesere kan jeg nevne at jeg til tross for null erfaring med høye hæler klarte meg fint med 7 cm høye stiletthæler på festen. Alle mine bekymringer om scener à la Tine reklamen ble satt til skamme, og jeg klarte til og med å danse med skoene.
torsdag 14. august 2008
Partyløve
Med fare for at dette høres mindre uskyldig ut enn det var: jeg var på fest til klokken 4 natt til lørdag. En jente i avgangsklassen hadde bursdagsselskap, og jeg var en av de mange inviterte. For å sikre at hun skulle være festens midtpunkt hadde hun som krav at alle skulle stille i svarte og/ eller hvite klær, hvis ikke fikk de ikke slippe inn. Selv gikk hun selvfølgelig ikke i nøytrale farger, men i en knall rosa kjole. Nå har ikke jeg vært på så mange bursdagsfester av denne typen før, så jeg vet ikke om dette er et vanlig virkemiddel eller et originalt påfunn, men jeg må si jeg hadde sansen for evnen til å sette seg selv i sentrum. Jeg tror allikevel det ville gitt bedre effekt hvis lokalene ikke hadde vært mørke og røykfylte.
Jeg hadde ikke med meg noe særlig av partyklær til Argentina, og ingenting i svart eller hvitt. Følgelig måtte jeg på shopping samme dagen, og endte opp meg å handle inn en svart bukse og en svart topp. Søsteren til jubilanten forsikret meg først om at jeg ikke trengte å gå i svart eller hvitt fordi jeg var fra Norge, men jeg kjørte allikevel safe med svarte klær. Jeg ble uansett litt fascinert over hvordan kravet ikke gjaldt for meg siden jeg var fra Norge. Jubilanten var visst såpass glad for å ha et ”eksotisk innslag” på festen sin at hun kunne levd med at jeg ikke fulgte kleskoden. Jeg tenkte litt på det etter at jeg hadde kjøpt klærne, og kom frem til at jeg sikkert kunne sluppet inn i andre farger selv hvis jubilanten ikke hadde vært like glad for å ha meg der. Den fantastiske ”jeg forstod ikke” unnskyldningen hadde nok fungert til det også. Eventuelt kunne jeg prøvd med den enda drøyere ”vi bruker ikke svarte og hvite klær i Norge” varianten. Det er gøy å være fra utlandet.
Det som kanskje var enda mer fascinerende enn selve festen var at jeg mandag kom på skolen og ble spurt om hvorfor jeg gikk så tidlig. Det stemmer, jeg var en av de første som gikk da jeg forlot stedet klokken 4 om natten. Jeg aner ikke når de andre dro hjem, men jeg gjetter på at det var i 6-7 tiden en gang.
Jeg hadde ikke med meg noe særlig av partyklær til Argentina, og ingenting i svart eller hvitt. Følgelig måtte jeg på shopping samme dagen, og endte opp meg å handle inn en svart bukse og en svart topp. Søsteren til jubilanten forsikret meg først om at jeg ikke trengte å gå i svart eller hvitt fordi jeg var fra Norge, men jeg kjørte allikevel safe med svarte klær. Jeg ble uansett litt fascinert over hvordan kravet ikke gjaldt for meg siden jeg var fra Norge. Jubilanten var visst såpass glad for å ha et ”eksotisk innslag” på festen sin at hun kunne levd med at jeg ikke fulgte kleskoden. Jeg tenkte litt på det etter at jeg hadde kjøpt klærne, og kom frem til at jeg sikkert kunne sluppet inn i andre farger selv hvis jubilanten ikke hadde vært like glad for å ha meg der. Den fantastiske ”jeg forstod ikke” unnskyldningen hadde nok fungert til det også. Eventuelt kunne jeg prøvd med den enda drøyere ”vi bruker ikke svarte og hvite klær i Norge” varianten. Det er gøy å være fra utlandet.
Det som kanskje var enda mer fascinerende enn selve festen var at jeg mandag kom på skolen og ble spurt om hvorfor jeg gikk så tidlig. Det stemmer, jeg var en av de første som gikk da jeg forlot stedet klokken 4 om natten. Jeg aner ikke når de andre dro hjem, men jeg gjetter på at det var i 6-7 tiden en gang.
søndag 10. august 2008
Bilder fra militærleiren
Sovesalen.
Det var bygningen til noen fallskjermjegere, og dekorasjonen var der etter.
Oppvarmingen. Jeg har aldri sett noe lignende før. Rett og slett en tønne det kom flammer ut av.
Geografikunnskaper på høyt nivå
Jeg var i kirken i går, og nok en gang hadde jeg den obligatoriske “hvem er du og hvor kommer du fra” samtalen. Denne gangen forløp den imidlertid ikke helt som den pleier.
Mann: Hvilken del av USA kommer du fra?
Erle: Eh, Norge. Det er et land i Europa.
Mann: Å ja! De har jo OL i Beijing nå.
Mann: Hvilken del av USA kommer du fra?
Erle: Eh, Norge. Det er et land i Europa.
Mann: Å ja! De har jo OL i Beijing nå.
mandag 4. august 2008
Om selvstendighet
Å bli mer selvstendig tror jeg er et mål for alle som reiser til utlandet på utveksling. Selv har jeg ikke følt de helt store prøvene for selvstendigheten min her nede enda, men av og til kommer jeg i nye situasjoner som jeg må løse selv. I dag var en slik situasjon.
Vi hadde matte i første time. Jeg har hatt en trippeltime med matte før, men det var mine tre første timer på skolen og jeg var litt for opptatt med å svare på spørsmål til å bry meg synderlig om hva som ble gjennomgått. Etter noen få minutter i dag tidlig sto det derimot klart for meg: Jeg kan ikke ha et år med denne matten. Det var rett og slett altfor lett. Jeg kan ikke si jeg begynte å tvile på den konklusjonen lenger ute i timen heller. Spesielt ikke da vi begynte på vår tiende oppgave med rette grafer.
Nivået på klassen er faktisk ikke så håpløst, jeg tror det er veldig likt som i Norge. Problemet var bare at jeg gikk i klasse med folk som er to år yngre enn meg, og som dermed lærer ting jeg lærte for to år siden. Det var mest tydelig i matten, men også i andre fag merket jeg forskjellen. Som i dag i geografien, da jeg med mine skrale spanskkunnskaper forklarte hvordan man løste en oppgave til hun jeg samarbeidet med.
Etter mattetimen spurte jeg klassens ”Preseptor”* om hvem jeg kunne snakke med for å få bytte klasse. Han sa jeg måtte snakke med rektor, og jeg bestemte meg for å gjøre det. Før jeg fikk gått opp på rektors kontor ble jeg imidlertid kalt opp dit (tenk det, jeg har blitt kalt inn på kontoret til rektor) for å hilse på en ny ansatt på skolen. Jeg benyttet anledningen og tok opp temaet. Hun var ytterst forståelsesfull, og jeg fikk beskjed om å hente tingene mine med en gang.
Slik gikk det altså til at jeg helt selv fikk byttet fra en altfor lett klasse til en som er mer på mitt nivå. Matten og engelsken kommer fortsatt til å være nokså lett, men jeg tror nivået er mye bedre. Nå har jeg også en del nye fag, som psykologi og filosofi. Siden jeg aldri har hatt disse fagene før kommer jeg uansett til å lære en del, så det er veldig greit. Nå trenger jeg teknisk sett ikke å lære noe som helst på skolen dette året siden jeg skal ta 2. klasse om igjen når jeg kommer tilbake, men jeg liker å lære. Og det er vanvittig kjedelig å sitte på skolen uten å lære noe.
Ja, jeg er stolt over at jeg selv tok initiativ og fikk byttet klasse. Mitt første instinkt var å sende e-mail til utvekslingsorganisasjonen og be om råd, men jeg fant ut at jeg skulle prøve selv først. Jeg ser normalt ikke på meg selv som en som er veldig flink til å si i fra, men i dag viste jeg at jeg har det i meg.
* Preseptoren er den som har hovedansvaret for klassen. Det merkelige er imidlertid at preseptoren ikke er en lærer som har timer, men bare en person som står utenfor klasserommet hver gang det begynner en ny time og gir beskjed til elevene når læreren kommer slik at de får tid til å reise seg før læreren entrer klasserommet. Han/ hun har også ansvar for å sørge for at alle er anstendig påkledd (les: bruker skoleuniform) og å skrive fravær. Hva preseptorene gjør resten av tiden er for meg et komplett mysterium, men de er tydeligvis glade i å sitte på kontoret og drikke te. Jeg lurer veldig på om jobben er godt betalt.
Vi hadde matte i første time. Jeg har hatt en trippeltime med matte før, men det var mine tre første timer på skolen og jeg var litt for opptatt med å svare på spørsmål til å bry meg synderlig om hva som ble gjennomgått. Etter noen få minutter i dag tidlig sto det derimot klart for meg: Jeg kan ikke ha et år med denne matten. Det var rett og slett altfor lett. Jeg kan ikke si jeg begynte å tvile på den konklusjonen lenger ute i timen heller. Spesielt ikke da vi begynte på vår tiende oppgave med rette grafer.
Nivået på klassen er faktisk ikke så håpløst, jeg tror det er veldig likt som i Norge. Problemet var bare at jeg gikk i klasse med folk som er to år yngre enn meg, og som dermed lærer ting jeg lærte for to år siden. Det var mest tydelig i matten, men også i andre fag merket jeg forskjellen. Som i dag i geografien, da jeg med mine skrale spanskkunnskaper forklarte hvordan man løste en oppgave til hun jeg samarbeidet med.
Etter mattetimen spurte jeg klassens ”Preseptor”* om hvem jeg kunne snakke med for å få bytte klasse. Han sa jeg måtte snakke med rektor, og jeg bestemte meg for å gjøre det. Før jeg fikk gått opp på rektors kontor ble jeg imidlertid kalt opp dit (tenk det, jeg har blitt kalt inn på kontoret til rektor) for å hilse på en ny ansatt på skolen. Jeg benyttet anledningen og tok opp temaet. Hun var ytterst forståelsesfull, og jeg fikk beskjed om å hente tingene mine med en gang.
Slik gikk det altså til at jeg helt selv fikk byttet fra en altfor lett klasse til en som er mer på mitt nivå. Matten og engelsken kommer fortsatt til å være nokså lett, men jeg tror nivået er mye bedre. Nå har jeg også en del nye fag, som psykologi og filosofi. Siden jeg aldri har hatt disse fagene før kommer jeg uansett til å lære en del, så det er veldig greit. Nå trenger jeg teknisk sett ikke å lære noe som helst på skolen dette året siden jeg skal ta 2. klasse om igjen når jeg kommer tilbake, men jeg liker å lære. Og det er vanvittig kjedelig å sitte på skolen uten å lære noe.
Ja, jeg er stolt over at jeg selv tok initiativ og fikk byttet klasse. Mitt første instinkt var å sende e-mail til utvekslingsorganisasjonen og be om råd, men jeg fant ut at jeg skulle prøve selv først. Jeg ser normalt ikke på meg selv som en som er veldig flink til å si i fra, men i dag viste jeg at jeg har det i meg.
* Preseptoren er den som har hovedansvaret for klassen. Det merkelige er imidlertid at preseptoren ikke er en lærer som har timer, men bare en person som står utenfor klasserommet hver gang det begynner en ny time og gir beskjed til elevene når læreren kommer slik at de får tid til å reise seg før læreren entrer klasserommet. Han/ hun har også ansvar for å sørge for at alle er anstendig påkledd (les: bruker skoleuniform) og å skrive fravær. Hva preseptorene gjør resten av tiden er for meg et komplett mysterium, men de er tydeligvis glade i å sitte på kontoret og drikke te. Jeg lurer veldig på om jobben er godt betalt.
Diskotek og dansing
Det å gå ut for å danse er en viktig del av kulturen her nede. Såpass har jeg fått med meg etter flere samtaler om temaet.
Tilfeldig person I: Så, er det vanlig å gå ut å danse i Norge?
Erle: Ikke spesielt.
Tilfeldig person I: Virkelig? Er det ikke vanlig?
Tilfeldig person II: Hvordan er det å gå ut å danse i Norge?
Erle: Jeg vet ikke.
Tilfeldig person II: Hvorfor ikke?
Erle: Fordi jeg aldri går ut for å danse i Norge. Man må være 18 for å komme inn på diskotek og sånt. Jeg har vært på disko en gang, og det var i Shanghai.
Tilfeldig person II: Shanghai?
Erle: Det er en by i Kina.
Tilfeldig person II: Å ja. Men seriøst, må man være 18 for å komme inn på diskotek i Norge?
Erle: Ja.
Tilfeldig person II: Egentlig må man det i Argentina også, skjønner du, det er bare ingen som bryr seg.
Tilfeldig person III: Liker du å gå ut for å danse?
Erle: Jeg vet ikke.
Tilfeldig person III: Hvorfor ikke?
Erle: Fordi jeg ikke pleier å gå ut for å danse. Det er ikke normalt i Norge at ungdom drar på diskotek.
Tilfeldig person III: Seriøst?
Tilfeldig person IV: Har du vært ute og danset her ennå?
Erle: Nei, jeg har bare vært her en uke.
Tilfeldig person IV: Å ja, så da skal du ut og danse denne helgen da.
Erle: Jeg vet ikke, jeg har ingen planer.
Tilfeldig person IV: Da skal du i hvert fall ut å danse. Du kan dra med dem (indikerer klassekameratene mine), de drar ut hver helg.
Tilfeldig person I: Så, er det vanlig å gå ut å danse i Norge?
Erle: Ikke spesielt.
Tilfeldig person I: Virkelig? Er det ikke vanlig?
Tilfeldig person II: Hvordan er det å gå ut å danse i Norge?
Erle: Jeg vet ikke.
Tilfeldig person II: Hvorfor ikke?
Erle: Fordi jeg aldri går ut for å danse i Norge. Man må være 18 for å komme inn på diskotek og sånt. Jeg har vært på disko en gang, og det var i Shanghai.
Tilfeldig person II: Shanghai?
Erle: Det er en by i Kina.
Tilfeldig person II: Å ja. Men seriøst, må man være 18 for å komme inn på diskotek i Norge?
Erle: Ja.
Tilfeldig person II: Egentlig må man det i Argentina også, skjønner du, det er bare ingen som bryr seg.
Tilfeldig person III: Liker du å gå ut for å danse?
Erle: Jeg vet ikke.
Tilfeldig person III: Hvorfor ikke?
Erle: Fordi jeg ikke pleier å gå ut for å danse. Det er ikke normalt i Norge at ungdom drar på diskotek.
Tilfeldig person III: Seriøst?
Tilfeldig person IV: Har du vært ute og danset her ennå?
Erle: Nei, jeg har bare vært her en uke.
Tilfeldig person IV: Å ja, så da skal du ut og danse denne helgen da.
Erle: Jeg vet ikke, jeg har ingen planer.
Tilfeldig person IV: Da skal du i hvert fall ut å danse. Du kan dra med dem (indikerer klassekameratene mine), de drar ut hver helg.
Selvtilliten i orden
Vi hadde besøk fra Mendoza i fire dager her forleden. Tre hyggelige gutter, med selvtillit litt over normalt.
Gutt fra Mendoza I: Så, kommer du til å savne meg når vi har dratt?
Erle: Hehe, kanskje litt.
Gutt fra Mendoza I: Bare kanskje?
Gutt fra Mendoza II: Tror du virkelig hun kommer til å savne oss? Hun savner jo ikke faren sin enda! Først kommer hun til å begynne å savne faren sin, så kommer hun til å begynne å savne oss. Helt sikkert.
Jeg visste ikke helt hva jeg skulle svare til det.
Gutt fra Mendoza I: Så, kommer du til å savne meg når vi har dratt?
Erle: Hehe, kanskje litt.
Gutt fra Mendoza I: Bare kanskje?
Gutt fra Mendoza II: Tror du virkelig hun kommer til å savne oss? Hun savner jo ikke faren sin enda! Først kommer hun til å begynne å savne faren sin, så kommer hun til å begynne å savne oss. Helt sikkert.
Jeg visste ikke helt hva jeg skulle svare til det.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
Innlegg
