Sommeren er her

Sommeren er her. Det merkes på alle måter. Skolens store uteplass står konstant tom, mens folkene krøkker seg sammen under trærne. Standardspørsmålet “hva gjorde du på i helgen?” har blitt byttet til ”hvor mange fag stryker du i?”. De fleste går rundt med kalkulator for å regne på karakterene sine. I matte viser mine klassekamerater større ferdigheter når de regner ut om de står eller stryker enn når de regner prøvene. 25 av 35 personer stryker i faget. To personer i klassen stryker i alle fag bortsett fra gym og katekesis. Katekesis er det umulig å stryke i, da blir man kastet ut fra skolen.

Men mest av alt merker man det på varmen. I det siste har følt temperatur vært 37 grader celsius. Jeg har for lengst gitt opp håpet om en hvit jul, for å si det sånn.

Begravelseskaken til Santiago Nasar

På rankingen over merkelige ideer til skoleprosjekt overgår dette det meste: For fremføringen om ”Fortellingen om et varslet mord” av Gabriel García Márquez laget vi begravelseskaken til hovedpersonen og serverte den til våre medelever. Som om det ikke var makabert nok i seg selv laget vi i tillegg kaken med form som en begravelseskiste, slik at det blir mer relevant for faget.

Ideen oppsto da spansklæreren erklærte at vi måtte lage en suvenir til alle i klassen fra presentasjonen vår. Standardløsningen med et pappkort ble raskt forkastet, og uten at jeg helt skjønner hvorfor bestemte vi oss for å lage noe spiselig. Vi begynte å planlegge å lage en kjeks med kisteform til hver elev, men etter hvert bestemte vi oss for å lage en kake i stedet. Kaken var av fersken og dulce de leche, dersom noen skulle lure.

Prosjektarbeid, del 1

Vi holder på med et prosjektarbeid om boken ”Fortellingen om en varslet død” av Gabriel García Márquez i spansktimene. Lørdag ettermiddag samlet deler av gruppen seg for å arbeide med prosjektet. Jeg stilte opp med stor arbeidslyst og alle mine erfaringer fra Norge for å kompensere for at jeg aldri kom meg gjennom boken. Det viste seg at det var arbeidslysten jeg fikk mest bruk for, ikke erfaringene.

Arbeidet skal munne ut i to ting: en fremføring der vi må bruke noen plakater med sitater fra boken, og en innlevering i form av en ”rotafolio”. Da vi satt oss ned for å begynne å jobbe ble det fort klart at ingen visste hva en rotafolio faktisk er. I løpet av de tre ukene siden vi fikk oppgaven hadde det ikke falt noen inn å spørre læreren om det. Det er alltid best å vente med slike detaljer.

Med en tanke om at det ikke er så mange ting det er mulig å lage for en innlevering av denne typen satt vi i gang å lage et hefte. Det neste problemet var hva vi skulle fylle det med. En av oss foreslo at vi kunne finne et bilde til hvert kapittel, og det gjorde vi. Ikke overraskende var ikke dette nok til å fylle 14 sider i Word. Jeg foreslo at vi kunne skrive et sammendrag av boken, personskildringer av hovedpersonene og en analyse av temaet i romanen. Dette ble nedstemt øyeblikkelig, og vi tydde i stedet til vår gode venn Google. Fem minutter senere var et 12 siders sammendrag av de forsjellige kapitlene kopiert inn, og arbeidet så og si ferdig. Det er tydelig at It’s Learning og plagiatkontroll ikke har kommet til Argentina ennå.

Etter at vi var ferdig med heftet kom den virkelige oppgaven: å lage fem plakater med sitater fra boken vi kunne basere fremføringen rundt. For å tilfredstille læreren skulle plakatene lages som ”graffitis”, med kreativ skrift og mange farger. Dette er en fin idé i utgangspunktet, men et herk å lage. I over tre timer satt vi og tegnet, for at vi skal kunne vise resultatet for klassen i fem minutter før det går rett i bosset.

Da vi var ferdig spurte jeg om vi visste hva vi skulle si på fremføringen. Nei, det var det ikke noe poeng i å arbeide med – det kunne vi ta på sparket, var svaret.

Jeg tegner plakater.

Vanesa og Agustina lager plakater.

De drepte Santiago Nasar!
Alle tre med et av de ferdige resultatene.

Et lite stykke Norge

Vi satt i huset til en klassekamerat og så på musikkvideoer. Det var en slik blanding av mange videoer, men et minutt for hver sang. Og der, mellom halvnakne damer og rappende afroamerikanere dukket det opp. Et gult veiskilt som viste antall kilometer til Oslo og Hønefoss. Før jeg fikk stoppet meg selv hadde jeg skreket "Norge!" uten at noen av de andre skjønte hvorfor. Det endte med at vi spolte tilbake og så det gule veiskiltet suse forbi enda en gang. Et lite stykke Norge i hverdagen.

Me voy!

I morgen tidlig / i kveld drar jeg til Patagonia, det naturskjønne omraadet sør i Argentina. Bilder kan forventes når jeg kommer tilbake.

Avskoging

Geografilæreren har en egen evne til å inkludere meg i undervisningen. Uansett hva vi jobber med klarer hun å finne et spørsmål om Norge som hun stiller. Riktignok har de andre lærerne noen spede forsøk på det samme, men det blir ikke helt lik effekt når fysikklæreren spør hvilken vektenhet vi bruker på matvarer som når geografilæreren spør om Norges forhold til EU.

Skolen har satt i gang et stort prosjekt for å orientere elevene om verdensproblemene. I den forbindelse hadde noen i klassen fremføring om avskoging i geografitimen. I slike situasjoner vet jeg hva som kommer. Og helt riktig: “Erle, hva gjør landet ditt for å hindre avskoging i Norge?”
Tja, si det. Det eneste jeg kom på var klasseturen i tiende, da læreren delte ut økser til alle og en hver med klar beskjed om å gå løs på trærne. Var det en ting vi hadde for mye av i dette landet så var det skog. Ikke det man har mest lyst å fortelle til folk som bor i en ørken.

Jeg endte opp med å si omtrent det samme som jeg liret av meg på spørsmål om hva Norge gjør for å ta vare på vannet: “Ehm, jeg tror ikke vi gjør noe som helst. Men vi betaler en del penger til andre land for at de skal fikse problemene…”
Norge blir mer forhatt i San Luis for hver dag som går.

Say no more

En modul på Colegio María Auxiliadora varer i 120 minutter. For å se ferdig en film på 123 minutter trengte vi tre fulle moduler, altså 360 minutter. Det kaller jeg god utnyttelse av tiden.