Begravelseskaken til Santiago Nasar

På rankingen over merkelige ideer til skoleprosjekt overgår dette det meste: For fremføringen om ”Fortellingen om et varslet mord” av Gabriel García Márquez laget vi begravelseskaken til hovedpersonen og serverte den til våre medelever. Som om det ikke var makabert nok i seg selv laget vi i tillegg kaken med form som en begravelseskiste, slik at det blir mer relevant for faget.

Ideen oppsto da spansklæreren erklærte at vi måtte lage en suvenir til alle i klassen fra presentasjonen vår. Standardløsningen med et pappkort ble raskt forkastet, og uten at jeg helt skjønner hvorfor bestemte vi oss for å lage noe spiselig. Vi begynte å planlegge å lage en kjeks med kisteform til hver elev, men etter hvert bestemte vi oss for å lage en kake i stedet. Kaken var av fersken og dulce de leche, dersom noen skulle lure.

Prosjektarbeid, del 1

Vi holder på med et prosjektarbeid om boken ”Fortellingen om en varslet død” av Gabriel García Márquez i spansktimene. Lørdag ettermiddag samlet deler av gruppen seg for å arbeide med prosjektet. Jeg stilte opp med stor arbeidslyst og alle mine erfaringer fra Norge for å kompensere for at jeg aldri kom meg gjennom boken. Det viste seg at det var arbeidslysten jeg fikk mest bruk for, ikke erfaringene.

Arbeidet skal munne ut i to ting: en fremføring der vi må bruke noen plakater med sitater fra boken, og en innlevering i form av en ”rotafolio”. Da vi satt oss ned for å begynne å jobbe ble det fort klart at ingen visste hva en rotafolio faktisk er. I løpet av de tre ukene siden vi fikk oppgaven hadde det ikke falt noen inn å spørre læreren om det. Det er alltid best å vente med slike detaljer.

Med en tanke om at det ikke er så mange ting det er mulig å lage for en innlevering av denne typen satt vi i gang å lage et hefte. Det neste problemet var hva vi skulle fylle det med. En av oss foreslo at vi kunne finne et bilde til hvert kapittel, og det gjorde vi. Ikke overraskende var ikke dette nok til å fylle 14 sider i Word. Jeg foreslo at vi kunne skrive et sammendrag av boken, personskildringer av hovedpersonene og en analyse av temaet i romanen. Dette ble nedstemt øyeblikkelig, og vi tydde i stedet til vår gode venn Google. Fem minutter senere var et 12 siders sammendrag av de forsjellige kapitlene kopiert inn, og arbeidet så og si ferdig. Det er tydelig at It’s Learning og plagiatkontroll ikke har kommet til Argentina ennå.

Etter at vi var ferdig med heftet kom den virkelige oppgaven: å lage fem plakater med sitater fra boken vi kunne basere fremføringen rundt. For å tilfredstille læreren skulle plakatene lages som ”graffitis”, med kreativ skrift og mange farger. Dette er en fin idé i utgangspunktet, men et herk å lage. I over tre timer satt vi og tegnet, for at vi skal kunne vise resultatet for klassen i fem minutter før det går rett i bosset.

Da vi var ferdig spurte jeg om vi visste hva vi skulle si på fremføringen. Nei, det var det ikke noe poeng i å arbeide med – det kunne vi ta på sparket, var svaret.

Jeg tegner plakater.

Vanesa og Agustina lager plakater.

De drepte Santiago Nasar!
Alle tre med et av de ferdige resultatene.

Avskoging

Geografilæreren har en egen evne til å inkludere meg i undervisningen. Uansett hva vi jobber med klarer hun å finne et spørsmål om Norge som hun stiller. Riktignok har de andre lærerne noen spede forsøk på det samme, men det blir ikke helt lik effekt når fysikklæreren spør hvilken vektenhet vi bruker på matvarer som når geografilæreren spør om Norges forhold til EU.

Skolen har satt i gang et stort prosjekt for å orientere elevene om verdensproblemene. I den forbindelse hadde noen i klassen fremføring om avskoging i geografitimen. I slike situasjoner vet jeg hva som kommer. Og helt riktig: “Erle, hva gjør landet ditt for å hindre avskoging i Norge?”
Tja, si det. Det eneste jeg kom på var klasseturen i tiende, da læreren delte ut økser til alle og en hver med klar beskjed om å gå løs på trærne. Var det en ting vi hadde for mye av i dette landet så var det skog. Ikke det man har mest lyst å fortelle til folk som bor i en ørken.

Jeg endte opp med å si omtrent det samme som jeg liret av meg på spørsmål om hva Norge gjør for å ta vare på vannet: “Ehm, jeg tror ikke vi gjør noe som helst. Men vi betaler en del penger til andre land for at de skal fikse problemene…”
Norge blir mer forhatt i San Luis for hver dag som går.

Say no more

En modul på Colegio María Auxiliadora varer i 120 minutter. For å se ferdig en film på 123 minutter trengte vi tre fulle moduler, altså 360 minutter. Det kaller jeg god utnyttelse av tiden.

Sammenhengen mellom læring og trivsel

Av og til lurer jeg på om den norske skolen egentlig er like håpløs som den argentinske, bare at jeg ikke legger merke til det. Kanskje sitter store deler av klassen og gjør ingenting i Norge også, men siden jeg er en av dem som jobber er det gjerne ikke like påfallende. For det finnes folk som jobber her også. Man må bare lete med lupe for å finne dem. De er godt gjemt mellom sprettende tennisballer, kortspill og folk som sitter og snakker. Og jeg går på en god skole, bare for å ha sagt det.

Ved nærmere ettertanke tror jeg det ikke tingene er like gale hjemme. Når læreren sier det skal bli helt stille her blir det like stille som når man jobber med prosjektarbeid i Norge. Helt stille blir det aldri, det er bare snakk om grader av bråk. Klassen min i fjor, som fikk skylden for å slite ut en norsklærer og et skremmende antall vikarer, har ingenting å stille opp med mot klassen min nå.

Nå ønsker jeg ikke å svartmale bildet; jeg elsker Colegio María Auxiliadora. Det som gjør opp for mangelen på læring og falleferdige lokaler er folkene. Miljøet her er bedre enn alt jeg har opplevd før, og det sier alt om miljøet her og ingenting om miljøet på mine tidligere skoler. Mine medelever er virkelig alle tiders, det går ikke an å si den på en annen måte. Når vi ser film i klassen og tillitseleven insisterer på at vi i valget mellom lyd på filmen og spanske undertekster skal velge undertekstene slik at jeg kan forstå, da vet jeg at folkene her er over gjennomsnittelig hjelpsomme. Ikke for det, egentlig visste jeg det lenge før det skjedde også.

Studybuddies

Klassen min hadde fysikkprøve i dag, og i den anledning inviterte min vertsbror to venner hjem til oss for å øve til prøven i går. Den offisielle versjonen var i hvert fall at han inviterte dem hjem til oss, men jeg kan forestille meg at det like mye var dem som inviterte seg selv. Min vertsbror er nemlig et skolelys uten like som på grunnlag av både talent og interesser burde gått på realfagslinje, men av ukjent grunn går på humanistisk i stedet. For meg var uansett besøket svært gunstig. Jeg hadde bestemt meg for at den prøven skulle være den første jeg tok, og grunnet besøket lærte jeg en del mer enn jeg ellers ville gjort.

Jeg bør kanskje nevne at når argentinerne inviterer venner hjem til seg så skjer det på andre premisser enn i Norge. Gjestene er gjester av hele huset, ikke bare av personen de egentlig er der for. Når mine vertsbrødre har besøk blir det sett på som rart hvis jeg ikke er i rommet og snakker med gjestene, til tross for at jeg ikke kjenner dem. Mine venner er dine venner, er tanken. Foreldre kan også være tilstede og snakke med folkene uten at det blir reagert på. Gjestene slipper ikke unna husarbeid, men må delta de også. Min vertsfar har en helt utrolig evne til å få alle som setter en fot i huset til å lage middag eller ta oppvasken.

En annen forskjell er at det er nærmest obligatorisk for gjestene å bruke PC-en i huset til å snakke på sin MSN eller sjekke Fotolog mens den de er på besøk hos henger over skulderen deres. I går ble besøket innledet ved at de to gjestene brukte en halvtime hver på PC-en mens vi drakk sjokolademelk og spiste tortitas. Først i halv ni tiden begynte vi å jobbe, men da viste til gjengjeld alle en arbeidsvilje som jeg ikke har sett maken til hos argentinere før. En i klassen sa for noen uker siden at i Argentina gjør ingen noe med skolearbeid før de er nødt, men da er de veldig flinke. At de normalt ikke gjør noe opplever jeg hver dag, men det var først i går jeg skjønte hva hun mente med at de også kan være flinke. Vi sier at skippertak er typisk norsk, men jeg kan forsikre dere om at vi deler den skikken med andre.

For meg var det nærmest surrealistisk å sitte og diskutere Newtons lover på spansk. For et år siden snakket jeg ikke språket i det hele tatt, mens nå klarer jeg å henge med på noe såpass spesielt. Riktignok tok jeg til å slå hodet i bordet en gang (ikke bare en måte å uttrykke seg på, jeg slo faktisk hodet mot bordet) etter at jeg hadde begynt å forklare noe men ikke visste hvordan jeg skulle fortsette, men stort sett gikk det fint. Når jeg satt fast begynte gjestene å leke gjetteleken for å komme frem til hva jeg ønsket å si, og på den måten fikk jeg sagt en del også.

Besøket ble avsluttet ved at faren til ene gjesten kom for å hente ham. Faren ble værende i huset i omtrent en halvtime mens han diskuterte om formuleringen av Newtons første lov var foreldet med mine vertsforeldre og min vertsbror. Da de omsider skulle til å gå og holdt på med den obligatoriske runden med avskjedskyss falt oppmerksomheten på meg. Faren viste som alle andre her nede stor interesse for Norge, og alle ble stående å snakke en halvtime til. Vi endte opp med å diskutere om man trenger rømme for å lage rømmegrøt, en klassiker. Jeg sa for lenge siden at jeg kunne lage rømmegrøt til familien en dag (jeg lager mat to ganger i uken), men planene falt i grus da jeg oppdaget at de ikke selger rømme i San Luis. Siden den gang har min vertsfar argumentert med at en ingrediens ikke kan være så viktig i måltidet og foreslått diverse nære substitutter. Jeg har hele tiden hevdet at rømmen er nokså essensiell for smaken, og at det neppe vil bli det samme om man bruker kremost i stedet. Faren til gjesten var forøvrig hjertelig enig med min vertsfar, så nå begynner jeg virkelig å føle gruppepresset for å lage kremostgrøt.

Selve fysikkprøven gikk overraskende nok ganske bra. Jeg ble reddet av at halvparten av oppgavene bare var matte, så mine manglende spanskkunnskaper var bare et problem på den ene delen.

Attraksjonen Erle

I dag hadde klassen min samfunnsfagprøve. Jeg kunne naturlig nok ikke ha prøven, og fikk lov til å være andre steder mens de andre jobbet med den. Først gikk jeg litt rundt på den store uteplassen, men etter hvert fant jeg ut at det var for kaldt for det og slo meg ned på en benk i gangen utenfor klasserommet. Der ble jeg ikke sittende lenge. En jente fra avgangsklassen kjente meg igjen og tok meg med til klasserommet deres (alle kjenner meg igjen på skolen. Jeg ble presentert av rektor første dagen, pluss at jeg er en av svært få blonde). De hadde ikke time, men en slags kosetime der de spiste kaker. Jeg ble umiddelbart omringet, matet med kjeks og mate og beordret til å fortelle om meg selv og Norge. Innen fem minutter var gått var jeg invitert både på rugbytrening og på fest.

Episoden i dag er kanskje det mest ekstreme eksempelet på argentinsk snillhet, men stort sett er alle slik. Jeg har aldri vært et sted der folk er så glade for å ha meg der før. Ikke at jeg føler meg uvelkommen på skolen i Norge, men jeg får ikke like overveldende respons på min tilstedeværelse. Nå innbiller jeg meg ikke at jeg fortsatt vil være en attraksjon om noen måneder, så jeg har tenkt å utnytte situasjonen mens den er her. Det er nå det er lett å skaffe seg venner, og det må jeg utnytte.

Lærerne er også veldig glade for å ha meg der. De går ut i fra at jeg ikke snakker spansk i det hele tatt, og blir alltid positivt overrasket når jeg forstår dem. Geografilæreren var veldig fornøyd bare fordi jeg fortalte at vi ikke har vulkanutbrudd, jordskjelv eller tørke i Norge, men at vi av og til har oversvømmelser og ras. I tillegg kunne jeg fortelle at Napoleon ikke okkuperte Norge, noe som også vakte stor begeistring hos henne. Engelsklæreren min var overbegeistret for at jeg snakket engelsk (resten av klassen er svært dårlige i engelsk), og at jeg sa ja til å ta engelskprøven jeg ikke hadde lest til. Jeg lot heller være å fortelle henne at jeg har 11 års engelskundervisning bak meg, mens de andre i klassen bare har tre, og at prøven var skammelig enkel for meg. Det at jeg tok prøven førte også til at jeg har skrevet en dato i juli på en prøve, og det er det ikke mange nordmenn som har gjort!

Første dag på skolen over

Norske elever er definitivt ikke verdens mest bråkete. De er ikke i nærheten en gang. Dette var kaos.