Pizza

Det er ingenting med argentinske pizzaer som vitner om av en stor del av befolkningen er etterkommere av italienere. Jeg trodde aldri jeg skulle si det, men norsk pizza er faktisk å foretrekke.

En typisk hjemmelaget pizza består av ferdigkjøpt pizzabunn, en tilfeldig sammenrøsket tomatsaus og ost. Mye ost. I tillegg kommer en hel haug med ingredienser som jeg aldri selv ville funnet på å spise på pizzaen, spesielt ikke i kombinasjon med hverandre. Det som er fellesnevneren er at kjøtt er uaktuelt. Pizza er stort sett vegetarianermat i Argentina, med unntak for enkelte pizzaer med ansjos eller skinke. Eller begge deler, for den sags skyld. I grunnen er det litt merkelig, i kjøttlandet over noe annet er det ingen som i det hele tatt tenker på å spise kjøtt på pizza.

I går laget jeg middag i vertsfamilien, og til min fortvilelse var det pizza på menyen. Jeg laget maten delvis på diktat fra mine vertsbrødre og delvis slik jeg selv ønsket det. Til slutt endte vi opp med en pizza med kjøtt, en med egg og skinke, en med palmitos, morron og oliven og en med palmitos, morron, oliven, egg og skinke. Den siste kunne ikke jeg fordra, men jeg fikk uhemmet skryt for den, med uttalelser som at den var ”perfekt”. Bilder øverst i posten, for de som ønsker å se hvordan noe sånt ser ut.

Fiesta de 15

En stor argentinsk tradisjon er ”Fiesta de 15” som blir feiret når jentene fyller 15 år. For å feire begivenheten er det to muligheter, enten kan familien reise til Disneyworld i USA eller til Brasil, eller så kan de holde en stor fest. I går var jeg på en slik fest til en jente i klassen. Det var en stilig affære, og kan best beskrives som en blanding mellom en konfirmasjon og et disko.

Festen begynte klokken 21 og ble holdt i en ”salong” i et industriområde. Jeg hadde vært hos en i klassen og gjort meg klar, og i kjent søramerikansk stil kom vi lovlig sent til festen. Rundt klokken halv elleve entret vi salongen, som var pyntet til de grader.

Jeg satt på bord med noen av mine klassekamerater og en gutt ingen av oss kjente. Kort oppsummert var det mine klassekamerater som stod for praten, mens jeg og han bare var der. Det kom noen klassekamerater fra andre bord bort av og til, og de hadde jeg noen kortere samtaler med, men ellers var det nokså kjedelig. Fra et av våre nabobord kom det til stadighet folk og fortalte om hva de snakket om. Først kom noen jenter og fortalte tydelig oppgitt at de snakket om ”Rosa”, en historisk argentinsk skikkelse. Jeg kikket bort på bordet, og alle lot til å være i aktiv samtale. Noen minutter senere kom noen andre jenter bort, disse mer fascinert enn oppgitt, og fortalte at de snakket om Perón. Nå var samtalen gått over i opphetet diskusjon så det ut til. Til slutt kom en gutt fra bordet bort til oss og slo seg ned. Hva snakker dere om nå, spurte vi, og han kunne fortelle at de snakket om problemene til kjæresten til Mario. Det tidige var at nå var bordet nesten tomt, med unntak av Mario, kjæresten og en ukjent jente. Kanskje politikk ikke er så gale samtaleemne på fester likevel.

Første delen av festen hadde mange likhetstrekk med en konfirmasjon. Vi spiste fireretters middag, så bilder og hørte tale. Forskjellene var at hovedpersonen ikke stilte i bunad, men i brudekjole, og at det ble spilt musikk konstant. I ett-tiden en gang ble imidlertid lyset slått av og diskoen begynte. Slektningene ble bare sittende å se på mens vennene tok over showet og danset. Vi danset i to timer, bare avbrutt av jubelscener fordi Argentina scoret mot Nigeria og til slutt vant OL-gull i fotball. Det må nevnes at min vertsbror midt i feiringen klarte å gå heftig på trynet og skade seg såpass mye at de tidligere nevnte Mario og kjæresten brukte den neste timen på å leke leger. I tre-tiden ble lyset slått på igjen og det var tid for kaker. Plutselig var det konfirmasjon igjen, men bare en liten stund. Etterpå var det mer disko, og jeg fikk dansekurs av omtrent fem mennesker samtidig. Det er ikke å anbefale, men jeg satte pris på omtanken. Jeg er ikke flink til å danse i Norge, og følgelig er jeg regelrett katastrofal her nede. Dette er tross alt landet der det å gå på disko i helgene er så sosialt akseptert at rektoren på skolen spurte om hvor mange ganger jeg hadde dratt ut for å danse i et forsøk på small-talk her om dagen.

For eventuelle kvinnelige lesere kan jeg nevne at jeg til tross for null erfaring med høye hæler klarte meg fint med 7 cm høye stiletthæler på festen. Alle mine bekymringer om scener à la Tine reklamen ble satt til skamme, og jeg klarte til og med å danse med skoene.

Partyløve

Med fare for at dette høres mindre uskyldig ut enn det var: jeg var på fest til klokken 4 natt til lørdag. En jente i avgangsklassen hadde bursdagsselskap, og jeg var en av de mange inviterte. For å sikre at hun skulle være festens midtpunkt hadde hun som krav at alle skulle stille i svarte og/ eller hvite klær, hvis ikke fikk de ikke slippe inn. Selv gikk hun selvfølgelig ikke i nøytrale farger, men i en knall rosa kjole. Nå har ikke jeg vært på så mange bursdagsfester av denne typen før, så jeg vet ikke om dette er et vanlig virkemiddel eller et originalt påfunn, men jeg må si jeg hadde sansen for evnen til å sette seg selv i sentrum. Jeg tror allikevel det ville gitt bedre effekt hvis lokalene ikke hadde vært mørke og røykfylte.

Jeg hadde ikke med meg noe særlig av partyklær til Argentina, og ingenting i svart eller hvitt. Følgelig måtte jeg på shopping samme dagen, og endte opp meg å handle inn en svart bukse og en svart topp. Søsteren til jubilanten forsikret meg først om at jeg ikke trengte å gå i svart eller hvitt fordi jeg var fra Norge, men jeg kjørte allikevel safe med svarte klær. Jeg ble uansett litt fascinert over hvordan kravet ikke gjaldt for meg siden jeg var fra Norge. Jubilanten var visst såpass glad for å ha et ”eksotisk innslag” på festen sin at hun kunne levd med at jeg ikke fulgte kleskoden. Jeg tenkte litt på det etter at jeg hadde kjøpt klærne, og kom frem til at jeg sikkert kunne sluppet inn i andre farger selv hvis jubilanten ikke hadde vært like glad for å ha meg der. Den fantastiske ”jeg forstod ikke” unnskyldningen hadde nok fungert til det også. Eventuelt kunne jeg prøvd med den enda drøyere ”vi bruker ikke svarte og hvite klær i Norge” varianten. Det er gøy å være fra utlandet.

Det som kanskje var enda mer fascinerende enn selve festen var at jeg mandag kom på skolen og ble spurt om hvorfor jeg gikk så tidlig. Det stemmer, jeg var en av de første som gikk da jeg forlot stedet klokken 4 om natten. Jeg aner ikke når de andre dro hjem, men jeg gjetter på at det var i 6-7 tiden en gang.

Diskotek og dansing

Det å gå ut for å danse er en viktig del av kulturen her nede. Såpass har jeg fått med meg etter flere samtaler om temaet.

Tilfeldig person I: Så, er det vanlig å gå ut å danse i Norge?
Erle: Ikke spesielt.
Tilfeldig person I: Virkelig? Er det ikke vanlig?

Tilfeldig person II: Hvordan er det å gå ut å danse i Norge?
Erle: Jeg vet ikke.
Tilfeldig person II: Hvorfor ikke?
Erle: Fordi jeg aldri går ut for å danse i Norge. Man må være 18 for å komme inn på diskotek og sånt. Jeg har vært på disko en gang, og det var i Shanghai.
Tilfeldig person II: Shanghai?
Erle: Det er en by i Kina.
Tilfeldig person II: Å ja. Men seriøst, må man være 18 for å komme inn på diskotek i Norge?
Erle: Ja.
Tilfeldig person II: Egentlig må man det i Argentina også, skjønner du, det er bare ingen som bryr seg.

Tilfeldig person III: Liker du å gå ut for å danse?
Erle: Jeg vet ikke.
Tilfeldig person III: Hvorfor ikke?
Erle: Fordi jeg ikke pleier å gå ut for å danse. Det er ikke normalt i Norge at ungdom drar på diskotek.
Tilfeldig person III: Seriøst?

Tilfeldig person IV: Har du vært ute og danset her ennå?
Erle: Nei, jeg har bare vært her en uke.
Tilfeldig person IV: Å ja, så da skal du ut og danse denne helgen da.
Erle: Jeg vet ikke, jeg har ingen planer.
Tilfeldig person IV: Da skal du i hvert fall ut å danse. Du kan dra med dem (indikerer klassekameratene mine), de drar ut hver helg.

Selvtilliten i orden

Vi hadde besøk fra Mendoza i fire dager her forleden. Tre hyggelige gutter, med selvtillit litt over normalt.

Gutt fra Mendoza I: Så, kommer du til å savne meg når vi har dratt?
Erle: Hehe, kanskje litt.
Gutt fra Mendoza I: Bare kanskje?
Gutt fra Mendoza II: Tror du virkelig hun kommer til å savne oss? Hun savner jo ikke faren sin enda! Først kommer hun til å begynne å savne faren sin, så kommer hun til å begynne å savne oss. Helt sikkert.

Jeg visste ikke helt hva jeg skulle svare til det.