Fiesta de 15

En stor argentinsk tradisjon er ”Fiesta de 15” som blir feiret når jentene fyller 15 år. For å feire begivenheten er det to muligheter, enten kan familien reise til Disneyworld i USA eller til Brasil, eller så kan de holde en stor fest. I går var jeg på en slik fest til en jente i klassen. Det var en stilig affære, og kan best beskrives som en blanding mellom en konfirmasjon og et disko.

Festen begynte klokken 21 og ble holdt i en ”salong” i et industriområde. Jeg hadde vært hos en i klassen og gjort meg klar, og i kjent søramerikansk stil kom vi lovlig sent til festen. Rundt klokken halv elleve entret vi salongen, som var pyntet til de grader.

Jeg satt på bord med noen av mine klassekamerater og en gutt ingen av oss kjente. Kort oppsummert var det mine klassekamerater som stod for praten, mens jeg og han bare var der. Det kom noen klassekamerater fra andre bord bort av og til, og de hadde jeg noen kortere samtaler med, men ellers var det nokså kjedelig. Fra et av våre nabobord kom det til stadighet folk og fortalte om hva de snakket om. Først kom noen jenter og fortalte tydelig oppgitt at de snakket om ”Rosa”, en historisk argentinsk skikkelse. Jeg kikket bort på bordet, og alle lot til å være i aktiv samtale. Noen minutter senere kom noen andre jenter bort, disse mer fascinert enn oppgitt, og fortalte at de snakket om Perón. Nå var samtalen gått over i opphetet diskusjon så det ut til. Til slutt kom en gutt fra bordet bort til oss og slo seg ned. Hva snakker dere om nå, spurte vi, og han kunne fortelle at de snakket om problemene til kjæresten til Mario. Det tidige var at nå var bordet nesten tomt, med unntak av Mario, kjæresten og en ukjent jente. Kanskje politikk ikke er så gale samtaleemne på fester likevel.

Første delen av festen hadde mange likhetstrekk med en konfirmasjon. Vi spiste fireretters middag, så bilder og hørte tale. Forskjellene var at hovedpersonen ikke stilte i bunad, men i brudekjole, og at det ble spilt musikk konstant. I ett-tiden en gang ble imidlertid lyset slått av og diskoen begynte. Slektningene ble bare sittende å se på mens vennene tok over showet og danset. Vi danset i to timer, bare avbrutt av jubelscener fordi Argentina scoret mot Nigeria og til slutt vant OL-gull i fotball. Det må nevnes at min vertsbror midt i feiringen klarte å gå heftig på trynet og skade seg såpass mye at de tidligere nevnte Mario og kjæresten brukte den neste timen på å leke leger. I tre-tiden ble lyset slått på igjen og det var tid for kaker. Plutselig var det konfirmasjon igjen, men bare en liten stund. Etterpå var det mer disko, og jeg fikk dansekurs av omtrent fem mennesker samtidig. Det er ikke å anbefale, men jeg satte pris på omtanken. Jeg er ikke flink til å danse i Norge, og følgelig er jeg regelrett katastrofal her nede. Dette er tross alt landet der det å gå på disko i helgene er så sosialt akseptert at rektoren på skolen spurte om hvor mange ganger jeg hadde dratt ut for å danse i et forsøk på small-talk her om dagen.

For eventuelle kvinnelige lesere kan jeg nevne at jeg til tross for null erfaring med høye hæler klarte meg fint med 7 cm høye stiletthæler på festen. Alle mine bekymringer om scener à la Tine reklamen ble satt til skamme, og jeg klarte til og med å danse med skoene.